Tekst: Professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI.
KINAS ØKONOMI: Da Mao døde i 1976, var levestandarden for den jevne kineser ikke veldig mye høyere enn ved opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949. I mellomtiden hadde cirka 30 millioner kinesere sultet i hjel under hungersnøden som Det store spranget fremover (1958-1960) førte til. Dette var en helt sprø plan, unnfanget av Mao, om hvordan økt stålproduksjon over hele Kina skulle gjøre Midtens rike til en mektig nasjon. Og millioner hadde erfart unevnelige lidelser under Kulturrevolusjonen - et totalt meningsløst prosjekt - som startet i 1966 og endte ti år senere, ved Maos død.
Mange har stilt spørsmålet: Hvordan har Kina maktet spranget fra en stramt styrt og lite effektiv planøkonomi til en dynamisk og effektiv markedsøkonomi? Og hvilke utfordringer ligger foran?
I desember 1978 fremstår Deng Xiaoping som Kinas sterke mann. Kina vil satse på vekst gjennom utbredt økonomisk samkvem med andre land. Materiell fremgang får forrang fremfor politiske paroler. Noen helhetlig plan foreligger ikke. Her - som i så mange andre sammenhenger - gjelder det gamle kinesiske ordtaket om å føle seg frem på steinene når man krysser elven.
Markedets suksess
Over tid modnes en visjon frem. I den inngår prinsippet om at noen regioner - de langs kysten - må bli velstående først. Først på den 14. partikongressen høsten 1992 blir uttrykket "sosialistisk markedsøkonomi" lansert. Private, kinesiske bedrifter, og også utenlandske, skal konkurrere på lik linje med statlige foretak. Sentral styring viker plassen for frie markedskrefter. Priskontrollen løses ytterligere opp. Og tiltak for restrukturering av offentlige sektor settes i verk. Suksessen er til å ta og føle på. I løpet av de siste 25 årene har Kina hatt en årlig økonomisk vekst på rundt ni prosent. Det betyr at produksjonen i Kina i dag er mer enn åtte ganger så stor som for 25 år siden.
Om Kina skal lykkes i sitt forsett om en årlig veksttakt på i gjennomsnitt syv prosent for de neste 15-16 årene, dvs. nær en tredobling, må arbeidskraft og kapital utnyttes mer effektivt. Investeringene som nå utgjør nær halvparten av bruttonasjonalproduktet, må ned. Mer av kaka som hvert år bakes, kan - og bør - gå til privat konsum.
For en bedre utnyttelse av ressursene er det nødvendig at flytting fra landsbygda til byene fortsetter. I gjennomsnitt har arbeidskraften i byene seks ganger så høy produktivitet som den på landet. Det har sammenheng med det store overskudd av arbeidskraft i jordbruket. Når bonden flytter til byen, øker produksjon i byen langt mer enn den faller på landet. Kina henter ut en overføringsgevinst.
Privat er bedre
Videre er det viktig at privatiseringen av de statseide foretakene fortsetter. Undersøkelser som Verdensbanken har gjort, viser klart at i provinser og byer der det statlige eierskap i industrien er lite, er produktiviteten høyere. Privat eierskap gir bedre motivasjon, og bedriftene blir drevet mer effektivt.
Et tredje forhold er behovet for bedre bankhåndverk. Med investeringer år om annet på mellom en tredjepart og en halvpart av bruttonasjonalproduktet får bankene, som i stor grad bestemmer hvilke prosjekter som skal realiseres, en helt avgjørende rolle for den økonomiske utviklingen.
En mer velkvalifisert arbeidsstokk er også viktig. Bedre utdannelse har høy prioritet. Kina har et stykke igjen her. På den menneskelige siden har kineserne et annet problem å slite med - den utbredte korrupsjonen. Hvordan komme den til livs er noe toppledelsen i Partiet legger stor vekt på. Men kanskje ikke de noen hakk lenger nede i hierarkiet.
Gjennom store investeringer fra utenlandske bedrifter får Kina tilgang på bedre teknologi. I fjor investerte utenlandske foretak 60 milliarder dollar i produksjonsanlegg i Kina. Pengene trenger man ikke - Kina sparer nok selv - men kunnskaper og ferdigheter som følger med, har kineserne stor nytte av.
Den raske veksten i samlet produksjon som de kinesiske myndighetene legger opp til, må møtes med tilsvarende vekst i samlet etterspørsel. De senere årene har veksten i etterspørselen etter kinesiske varer og tjenester i stor grad kommet fra eksport og innenlandske investeringer. Kina er nå en så stor aktør i den globale økonomi at markedsveksten i resten av verden setter en grense for veksten i kinesisk eksport. Når det gjelder innenlandske investeringer, kan veksten heller ikke her fortsette i samme tempo. Egentlig er det bekymringsfylt med så store realinvesteringer i et land. Finnes det mange nok lønnsomme prosjekter i Kina? Det er nå en økende frykt for overinvesteringer med tilhørende ledig produksjonskapasitet i sektorer som aluminium, biler, sement og stål. Stygge tall i bankenes bøker over lån som ikke betjenes, er klart bevis på at mange prosjekter aldri skulle vært satt i verk.
Begrenset tilbud
I årene fremover vil tjenesteyting som andel av verdiskapningen (BNP) øke kraftig. Mens Kina er storprodusent av industrivarer, har India i langt sterkere grad satset på en konkurransedyktig tjenestesektor. Det ser vi innen programmering og andre typer datatjenester. Også på forbrukernivået er det begrenset tilbud av tjenester. Familiedrevne småbutikker som man ser på gatehjørner i byer i andre land, er det lite av i kinesiske byer. Ofte må man gå kilometervis for å få tak i en pakke tyggegummi.
Det private forbruket utgjør nå bare halvparten av BNP mot omkring to tredjedeler på 1980-tallet. Lavere forbruk betyr høyere sparing. Hva skyldes den kraftige veksten i privat sparing i Kina de siste 12-15 årene? Større usikkerhet for egen fremtidig økonomi er kanskje den viktigste grunnen. Som ansatte i statseide foretak kunne folk tidligere være temmelig trygge på at de hver dag fikk sin bolle med ris, at barna kom på skolen, at helt grunnleggende helsetjenester ble levert, og at man hadde tak over hodet. Med overgang til marked er mange tjenester som staten tidligere leverte helt gratis, eller meget billig, nå borte. Sparemotivene blir sterkere både fordi man nå må dekke en større andel av utgiftene selv, og fordi usikkerheten øker. Utgifter til helse og utdannelse kan man ikke regne nøyaktig på i forkant.
Med ettbarnspolitikken kan ikke foreldre lenger regne med å bli forsørget av avkommet. Man må legge seg opp penger her og nå. Siden man bare har dette ene barnet, blir det viktig å gi det en best mulig start i livet, hvori inngår utdannelse, som nå koster penger. Sparingen øker ytterligere.
På høsten 2004 ble den statlige China Construction Bank (CCB) gjort om til aksjeselskap. I juni i år kjøpte Bank of America og Temasek - det statlige investeringsselskapet i Singapore - vel 14 prosent av aksjene i CCB for 4,7 milliarder dollar. Den ekspertisen i å drive bank som disse to partnerne kan tilby, er av stor verdi for den kinesiske statsbanken. Den 20. oktober 2005 hentet China Construction Bank inn 8 milliarder dollar på Hongkong-børsen - den største børsnoteringen i verden på fire år. Aksjekursen ved notering på børs var langt høyere enn hva Bank of America og Temasek hadde betalt fire måneder tidligere.
Økt privat forbruk
For at en årlig produksjonsøkning i Kina på 7-8 prosent skal finne avsetning, må det private forbruket vokse kjappere. Den omstrukturering av bankvesenet som nå finner sted, vil kunne ha som konsekvens at den jevne kineser øker sitt forbruk. Kinesiske huseiere kan, som oss, låne på verdistigningen på sine boliger. Bedre drevne banker gjør det lettere for personer under utdannelse å låne på sin fremtidige inntekt. Et konkurransepreget bankvesen vil også gjøre det enklere å møte uforutsette utgifter med lån og ikke bare med tidligere oppsparte midler. Det private forbruket kan ta seg opp.
På et mer generelt plan er det rimelig å tro at det private forbruket i Kina vil øke dersom vilkårligheten i den økonomiske politikken blir mindre og forutsigbarheten større. Et lovverk som aksepteres, og som myndighetene har vilje og evne til å påse etterleves, vil gi økt forutsigbarhet. Det vil i sin tur føre til at sparing som skyldes stor uvisshet om fremtiden, synker, og at forbruket øker.
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 6. desember 2005.
