Tekst: Førsteamanuensis Per Ingvar Olsen, Institutt for innovasjon og økonomisk organisering ved Handelshøyskolen BI.
Nå ropes det imidlertid etter konkurranse og mangfold - noe som jo nettopp preger systemet på den andre siden av Svinesund. Spørsmålet er da hvor langt man bør gå i å søke å konstruere et fungerende marked i lille Norge – før evnen til å mestre kommende internasjonale markedsutfordringer blir underminert?
Over tid er det neppe mulig å opprettholde et lukket marked i et lite land. Grunnen er at det er umulig å følge med overfor utviklingen i langt større markeder. Kostnadsforskjellene over tid blir voldsomme, og ”muren” brister. Slik sett er det jo imponerende at norsk landbruk har kunnet opprettholde stor forbrukertillit i så lang tid. Det skyldes både dyktighet og romslig statlig støtte. Taket ser imidlertid ut til å være nådd. Landbruket og matindustrien har de siste årene måttet effektivisere produksjonen i betydelig raskere tempo. Det betyr at landbrukets reelle betydning for distriktenes sysselsetting reduseres raskt, og at andre næringsaktiviteter overtar i distriktene – ikke minst en raskt voksende ”fritidsøkonomi”. Landbruket og matindustrien må derfor uansett forberede seg på den dagen da legitimiteten for importvernet ikke lenger er der.
I Europa og i verden for øvrig er det de store fullintegrerte bondeeide samvirkeselskapene som dominerer markedene for blant annet meieriprodukter. Det fusjonerte svensk-danske Arla er en av disse. Sammen har der kjøpt seg stort opp i England. Nå går Arla i samarbeid med nederlandske Campina. Det blir en gigant i europeisk sammenheng. Det er ikke Tine. Er det da en klok vei å gå å splitte Tine i mindre deler? Eller å selge Tine over børs? Hvor blir det da av det strategiske eierskapet som skal berge norsk melkeproduksjon inn i framtida?
Tines nåværende rolle er på mange måter å gjøre den norske modellen mulig inn i det åpenbart umulige. Staten og bøndene er interessert i å presse ”giganten” slik at statsstøtten kan holdes nede og bøndenes inntekter oppe. Derfor er Tine rimelig velorganisert og kompetent. Tines rolle er videre å sørge for et produktspekter som gjør folk fornøyde slik at importvernet kan opprettholdes – noe som drar kostnadene per produkt opp. Tines rolle er dessuten å håndheve et prisutjevningssystem der bøndene får betalt det samme for melka uansett hvor langt fra allfarvei gården ligger. Da må man samtidig drive enda mer effektiv industriell håndtering får å spare inn på kostnadene. Så må det selges store volumer. Og nå skal Tine også legge til rette for at Synnøves eiere tjener penger de også.
Omkring 1975 ble fokus for landbrukspolitikken lagt om fra effektivisering på linje med våre naboland, til en distriktsorientert bevaringspolitikk. Siden har
effektiviseringen gått mye langsommere. Især for melkeproduksjon, som representerer hoveddelen av de fulltids arbeidende bøndene. Landbruk er nå ellers i det vesentlige deltidsarbeid der husholdningene henter det meste av inntektene fra arbeid utenfor gården. Melkebruk har derfor vært sett på som særlig bevaringsverdige. Resultatet har vært en svekket driftsøkonomi som fram mot 1990 ble kompensert ved like deler økt statsstøtte og politisk forhandlet prisoppgang.
Fra slutten av 1980-tallet har prisene på bøndenes produkter gått nedover. Samtidig var 1990-tallet det tiåret etter krigen med den mest langsomme strukturutviklingen i norsk landbruk. Staten alene dekket opp for økende tap. I 1990 utgjorde statsstøtten 50% av de samlede bidragene til lønn og egenkapital, mens andelen i 1999 utgjorde nær 100%. Bøndene er altså endt opp på full statslønn. Ingen vil da lenger betale for fortsatt økende tap. Siden 1999 har vi derfor hatt omtrent samme tempo i strukturutviklingen i norsk landbruk som gjennomsnittet i EU. Omlag en halvering av antall driftsenheter per tiår, slik vi også hadde i Norge før 1975.
Vi får med andre ord det samme landbruket i Norge som i våre naboland – men med 15- 20 års forsinkelse. Dagens 16.000 melkebruk vil i år 2020 være nede i omkring 5-6000. Fremdeles med importvern og full statslønn. Det går av seg selv som følge av den generelle økonomiske utviklingen. Ved å melde melkesektoren inn i EU ender vi kanskje på 3-4000 på samme tidspunkt. Med EU-importvern, EU-støtte og kanskje litt ekstra norske kroner på toppen. Færre altså. Men ikke veldig mange færre sett i lys av hvor mange som uansett må avvikle melkedriften. Så hvorfor ikke komme på et bærekraftig spor allerede nå? Og så heller satse på nye aktiviteter i distriktene?
Da får vi virkelig konkurranse og mangfold. Og fortsatt norsk melkeproduksjon.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Økonomidebatt i Aftenposten 4. april 2005.
