Tekst: Professor Knut Sogner ved Handelshøyskolen BI.
I vår internasjonale tid er det fremdeles slik at nasjonale maktposisjoner i næringslivet påkaller stor kritisk interesse, og det på tross av at norske bedrifter er små og Norge er et lite land. Det aner nok de fleste at vår egen innflytelse over fjerne eiere til norske bedrifter i New York eller London vil være mindre enn overfor eiere bosatt på Slemdal eller i Holmenkollen, selv om konsekvensene av slike tanker blir mer uklare. Kanskje kan historiske perspektiver virke avklarende? På tross av den sterke interessen for makten som har vært knyttet til Orkla i Jens P. Heyerdahl d.y.s tid som leder, har det vært liten interesse for å spørre om hvorfor denne makten har vært bygget opp. Det var for å sikre nasjonal og skandinavisk kontroll over et viktig selskap på begynnelsen av forrige århundre, noe vi kanskje kan lære av i dag også, i en internasjonaliseringens og globaliserings tid som slik sett ligner på tiden for hundre år siden.
I september 1912 ble det dannet et skandinavisk syndikat som skulle samarbeide om å ta makten i Orkla Grube-Aktiebolag gjennom å kjøpe opp alle aksjer som ble lagt ut for salg. Syndikatet ble frontet av tre menn: Marcus Wallenberg fra den kjente svenske bank- og finansfamilien, den svenske forretningsmannen Rob Francke og den norske forretningsmannen Thomas Fearnley, hoffjegermester og leder av rederiet Fearnley & Eger. Dette syndikatet endte med å ta kontroll over Orkla, en kontroll som mer eller mindre vedvarte frem til 1977. Samarbeidet mellom den svenske Wallenberg-familien og den norske Fearnley-Astrup-familien var tett og godt i hele perioden.
Bakgrunnen for 1912-aksjonen var misnøye med driften av Orkla og mistanke om samarbeide mellom selskapets tyske leder og det tyske selskapet Possehl, som også var kunde, stor aksjonær og långiver til Orkla. De norske og svenske eierne som dannet det formelle – og på denne tiden hemmelige – fellesskapet fryktet at selskapet ville bli drevet i hendene på Possehl. De så en sammenheng mellom problemer i driften og Possehls gradvise økende finansielle kontroll over Orkla. Først hadde de opplevd at selskapets grunnlegger Christian Thams i årene mellom etableringen i 1904 og 1910 ikke dugde som administrator, og det var derfor selskapet hadde fått tysk leder i 1910. I 1912 sto det klart for gruppen av norske og svenske aksjonærer at selskapet sto i fare for å bli underlagt et tysk selskap med til dels egne interesser i driften av Orkla som kunne skade de andre aksjonærenes verdier.
Det skandinaviske konsortiet tok kontrollen over driften, og byttet ut den tyske administrerende direktøren med to svenske direktører. Gjennom systematisk malmleting og storutbygging av driftskapasitet, ble Orkla på 1910- og 1920-tallet en av verdens større gruveselskaper med betydelig gruveteknisk kompetanse. Orkla ble også et industriselskap basert på sin egen prosess, Orkla-prosessen for fremstilling av rent svovel på basis av svovelkis fra selskapets gruve på Løkken Verk. Satsingen på egen forsknings- og utviklingsvirksomhet var noe av det første som skjedde etter at skandinaviske eiere tok kontroll. Orkla ble i mellomkrigstiden en av Norges ti største selskaper målt i antallet ansatte.
De som sto i spissen for 1912-syndikatet var mektige menn i sin tid, som investerte i et mangfold av selskaper og som utøvet sin innflytelse på mange måter. Disse mennene og deres kjødelige etterkommere sto i spissen for å bygge opp Orklas store investeringsportefølje fra og med 2. verdenskrig. Wallenberg-, Fearnley- og Astrup-mennene la grunnlaget for de maktposisjonene som Orkla under Jens P. Heyerdahl har arvet, og det begynte med 1912-aksjonen og det norsk-svenske fellesskapet som ble bygget opp da.
Inntil aksjonen i 1912 hadde verken Marcus Wallenberg eller Thomas Fearnley noen særlig større aksjonærinnflytelse enn de andre aksjonærene. Aksjene var ikke spredt på veldig mange, men det var heller ikke noen som dominerte sterkt. Det var aksjonen i 1912 som gjorde Wallenberg-familien til en stor aksjonær i Orkla, og forklaringen ligger i familiens ønske om å ivareta ambisjonene fra etableringen, oppbyggingen av en storindustri som var konkurransedyktig internasjonalt. Maktposisjonen som Wallenberg og Fearnley tok, var del i en prosess som dreide seg om å skape sterke industriselskaper som kunne være interessante investeringsobjekter for skandinaviske aksjonærer. Maktgrepet – som på ett plan dreide seg om å gjøre seg til større enn de andre norske og svenske aksjonærene – var først og fremst rettet mot den tyske trusselen, og dreide seg om å skape rom for en skandinavisk kapitalisme. Orkla skulle være et selvstendig selskap.
Orklas sterke aksjonærer var del av sine nasjonale eliter, de var sentrale aktører innenfor det borgerskapet som i sine respektive samfunn gikk i spissen for moderniseringen av Norge og Sverige. Dette var før sosialdemokratiets tid, og det lå i borgerskapets rolle å ivareta nasjonale hensyn. Dette dreide seg om å sikre norsk-svensk innflytelse over en betydelig gruvevirksomhet rett før første verdenskrig, i en periode med betydelig aktivitet fra sentrale industriland som Tyskland for å sikre seg råstoffer til sin fremvoksende storindustri – av nettopp slik art som Possehl bedrev i Orkla. Forskjellen mellom mange koloniland som ikke har fått økonomisk vekst ut av sine råstoffer og land som Norge og Sverige, skyldes blant annet ulik håndtering av slike spørsmål. I Norge og Sverige tok borgerskapet en aktiv eierrolle i selskaper, ofte i konkurranse med utenlandske selskaper, med tanke på å drive frem selskapene som selvstendige enheter – nasjonalt basert – og bygget på egen kompetanse.
Det er vanskelig å tenke seg at nasjonale hensyn ikke vil melde seg på akutte måter i en fremtid som fremdeles synes preget av internasjonalisering og globalisering. I land som de skandinaviske, med til dels store råvareressurser og stor eksport, har nasjonalt motivert eiermakt historisk sett opptrådt på måter som har sikret selskapers autonomi i forholdet til meget sterke utenlandske interesser og med det bidratt til den økonomiske utviklingen i landene. Denne typen eiermakt er ikke like lett å utøve i dag, og det skal vi kanskje være glade for. Det bør heller ikke være noe mål å strebe tilbake til en situasjon med sterke og dominerende private eiere høyt hevet over alle oss andre. Men samtidig må vi innse at nasjonal råderett har blitt ivaretatt på denne måten, og at dette til dels har vært sterk og skjult maktutøvelse som har gitt rom for utviklingen av selskaper som i dag må underlegges sterke krav til offentlighet og uavhengighet. Denne maktutøvelsen var i sin tid og sitt samfunn legitim, ja den var til og med begrunnet ut fra hensynet til nettopp å skape offentlige investeringsobjekter. Tidene skifter, og det kan de gjøre igjen. Kanskje er nasjonale allianser og assosiasjoner – i en eller annen form – en egnet form for å sikre nasjonale interesser også i fremtiden?
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagbladet 14. februar 2005.
