Tekst: Professor Øyvind Bøhren ved Handelshøyskolen BI og R. Øystein Strøm ved Høyskolen i Østfold.
Meningene er mange og sterke om sentrale egenskaper ved styrer, slik som dets uavhengighet, størrelse, eiernes deltakelse, styregrossister, kjønnskvotering og ansatterepresentanter. Vi har nylig undersøkt sammenhengen mellom slike styreegenskaper og bedriftsøkonomisk lønnsomhet i alle norske børsnoterte selskaper fra 1989 til 2002. Resultatene viser at mytene om det gode styret tar feil på de fleste punkter. De mest suspekte er trolig ideene om styremangfoldets velsignelser og styregrossismens forbannelser.
Inspirert av en håndfull skrekkhistorier om råtne styrer i utlandet er det nå politisk korrekt å mene at alle styrer i alle land skal være uavhengig av selskapets ledelse. Vår studie viser at daglig leder er styremedlem i mindre enn en tredel av norske selskaper. Disse gjør det dessuten bedre enn andre. Og jo mer avhengig de andre styremedlemmene er av daglig leder, desto bedre går det. Gode bedrifter har derfor avhengige og ikke uavhengige styrer. Resultatet stemmer godt overens med forskning fra andre land. Vi benekter ikke med dette at mer uavhengighet kan redusere sjansen for styreskandaler. Poenget er at uavhengigheten skader verdiskapingen for selskaper flest, der hensynet til skandaleavverging er perifert.
Troen på det mangfoldige styrets fortreffelighet åpner veien til et stort styre. Her finner vi at norske styrer flest er knøttsmå. Et gjennomsnitt på 6,2 medlemmer inklusive ansatterepresentanter plasserer oss blant de aller minste i verden. Like fullt gir vår forskning for Norge samme resultat som i andre land om at jo mindre styret er, desto bedre fungerer det. Styret som det brede, representative allmøte er derfor uforenlig med ønsket om god økonomi. Selskapet er best tjent med et kompakt, transparent styre der hvert medlems fysiske tilstedeværelse og faglige bidrag er lett å registrere.
En annen populæroppfatning er at selskapet lider når eierne er styremedlemmer. Stikk i strid med dette synet har tidligere forskning vist at eiere i styret har sterk, positiv lønnsomhetseffekt så sant ikke eierdominansen skader de eierne som ikke er styremedlemmer. Tilsvarende finner vi at problemet ved norske styrer ikke er at eierne dirigerer det hardhendt i uproduktive retninger. Svakheten er at eiere flest er fraværende i norske styrerom og lar selskapet bli dirigert av andre.
Det hevdes at norske styregrossister er dårlige styremedlemmer fordi de sprer seg for tynt. Fakta sier noe annet. Styregrossistene i vår undersøkelse er verdiskapende fordi deres oppkopling til andre styrer er mer verd desto større dette nettverket er. Den typiske styregrossist har derfor neppe blitt det ved å rappe til seg styreverv andre burde hatt. Derimot er trolig styregrossister flest dyktigere enn andre til å utføre styrearbeid. Nettopp derfor er de etterspurt og får flere verv enn andre. Og nettopp derfor gir de selskapet nettverksfordeler som bare personer med koplinger til flere styrer kan skape.
Har tilhengerne av kjønnskvotering rett i at høyere kvinnerepresentasjon er godt for norske styrerom? Kvinneandelen i norske styrer er fortsatt lav, selv om den har mer enn doblet seg over vår undersøkelsesperiode og er tre ganger høyere blant ansattevalgte enn eiervalgte. Utfra demokrati- og likestillingshensyn representerer denne økningen god videreutvikling av den skandinaviske samfunnsmodellen. For bedriftsøkonomien er historien mindre overbevisende. Våre data viser nemlig en negativ sammenheng mellom kvinneandel og verdiskaping. Og resultatet skyldes ikke at selskaper med kvinnelige styrerepresentanter er spesielle på andre måter.
Påstanden om kjønnsmangfoldets velsignelser i styrerommet bør derfor søke andre støttespillere enn bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Vårt funn impliserer likevel ikke at lønnsomhetsproblemet skyldes kvinnerepresentasjon i seg selv. Problemet kan like gjerne være kjønnsblanding og ikke kjønnstype. Siden det ikke finnes kvinnedominerte styrer i våre data, men bare massevis av mannsdominerte, har vi ikke kunnet sammenligne rene mannsstyrer med rene kvinnestyrer. Det vil nok derfor gå mange kvoteringsår før noen vet om det er kjønnstype eller kjønnsblanding som forklarer den negative sammenhengen mellom kvinneandel og lønnsomhet.
Norge er fortsatt blant de ytterst få land i verden med ansattekvotering til styret. Er ansatterepresentanter godt for styrekvaliteten? Under halvparten av styrene har ansatterepresentanter i vårt utvalg, og andelen faller over tid. I et økonomi- og maktperspektiv er det spesielle med ansatterepresentanter at det er en potensiell interessekonflikt mellom eiernes ønske om høyt overskudd og de ansattes behov for trygge og godt betalte jobber. Våre funn tyder på at denne konflikten påvirker styrets beslutninger. Selskaper med ansatterepresentanter i styret har svakere bedriftsøkonomisk lønnsomhet enn andre. Resultatet ligner på tidligere funn fra Tyskland og Canada om at mer styremakt for ansatte gjør at selskapene investerer og ansetter mindre, vokser saktere, og gir lavere kapitalavkastning.
Mytenes dominans over fakta synes spesielt stor på styreområdet. Samtidig lages det fortløpende lover, anbefalinger og selskapsinterne regler for eierstyring og selskapsledelse som direkte påvirker styresammensetningen. Vi tror synsingen bør få mindre plass i slike sammenhenger. De som mener at ikke norske selskaper på egen hånd greier å lage gode styrer bør dessuten skille klarere mellom reguleringsargumenter basert på bedriftsøkonomi, interessekonflikter og likestilling. Vi påstår ikke at bedriftsøkonomi og eiere er de eneste legitime hensyn ved styresammensetning. Poenget er større tydelighet om hvilke hensyn som egentlig tas. Faglig sett er fortsatt det meste ugjort på styreområdet.
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 13. oktober 2005.
