Tekst: Arne Jon Isachsen, professor i internasjonal økonomi, Handelshøyskolen BI.
REFORMER FOR BØNDENE: I 1979 startet arbeidet med å løse opp de store og lite effektive jordbrukskollektivene i Kina. Bøndene fikk tilbake ansvaret for egen produksjon. Den enkelte bonde ble tildelt et jordstykke, i starten for ett år av gangen, i 1984 utvidet til 15 år. Lenger leietid gir incentiv til oppgradering av jorda. Bonden kan selv bestemme hva han skal dyrke, og hvordan. Når kvoten som landsbyen har krav på er levert, står den enkelte bondehusholdning fritt til å selge det overskytende.
Resultatet lot ikke vente på seg; jordbruksproduksjonen i Kina tok seg kraftig opp. I 1987 ble det produsert en halv gang så mye ris og hvete som under det kollektive systemet. Og minst like viktig, den enkelte bonde brukte bare i gjennomsnitt 60 arbeidsdager på jorda, sammenlignet med 250 til 300 dager i kollektivsystemets tid. Det ga rom for en gryende industriproduksjon på landet, i de såkalte Township and Village Enterprises.
Den første halvdelen av 1980- årene var en god tid for utjevningspolitikk i Kina. Ginikoeffisenten sank fra 30 til 27, hvilket betyr reduserte inntektsforskjeller. Men så tok denne koeffisienten til å stige, og det temmelig bratt. Midt på 1990-tallet var Ginikoeffisenten på godt over 40. Forskjellen i inntekt var nå større i Kina enn i USA, og klart større enn i EU-land. De økonomiske reformene, basert på incentiver til den enkelte fremfor appell og kampanjer for innsats for fellesskapets beste, skaper mer, men fordeler det skapte mer ujevnt. Basert på en fattigdomsgrense på én dollar dagen, bor 18 prosent av verdens fattige i dag i Kina. Og det til tross for at 400 millioner kinesere er blitt flyttet over fattigdomsgrensen i løpet av de siste 25 årene.
BYENE OVERTAR: I første fase kom de økonomiske reformene landsbygda til gode. Men snart overtok byene føringen, og særlig de 14 langs kysten som Deng Xiaoping, Kinas sterke mann etter Mao, blinket ut og ga særlig gode rammebetingelser for industrialisering og eksport. Forskjellen mellom by og land økte.
Et klart trekk de senere år er økende inntektsforskjeller innen byene. Det har sammenheng med gjestearbeidere (migrant workers) som på grunn av ekstrem fattigdom trekkes til byene hvor det er arbeid å finne. Mary Boyd ved University of Hong Kong
forklarer: «The minimum wage of RMB 500 a month (circa 400 norske kroner) in Guangdong’s notorious factory town of Dongguan seems poor by international standards, but looks good in comparison to rural incomes, or even to urban incomes in distressed areas» (China Economic Quarterly Q3 2005, s. 29).
ØKTE FORSKJELLER: Når velstanden øker i eget nærområde, stiger forventningene til at en selv snart skal nyte godt av utviklingen. Om så ikke skjer, beredes grunnen for misnøye som i neste omgang kan skape grobunn for uro og opptøyer. Større inntektsforskjeller innen byene er noe dagens kinesiske lederduo, Hu Jinato og Wei Jiabao, må ta på alvor, om de ønsker å opprettholde ro og orden. Og det gjør de. Kaos og
fravær av stabilitet er noe kinesiske ledere alltid frykter. De mange opprørene, iverksatt av kinesiske bønder og arbeidere, som historien kan vise til, kjenner dagens toppleder så altfor godt til.
UTDANNELSE LØNNER SEG: Et forsonende trekk, kunne man kanskje si, ved inntektsutviklingen i Kina, er at utdannelse betaler seg godt. Med større inntektsmobilitet i Kina enn i USA, har den evnerike og flittig kineser gode muligheter til å krabbe seg oppover. Om fattige kinesere får bedre tilgang til høyere utdanning, vil man både kunne oppnå raskere vekst og jevnere fordeling. Stor inntektsmobilitet er noe myndighetene prioriterer. Ikke minst fordi en slik politikk trolig også har som konsekvens at legitimiteten til regimet øker.
På vårparten 2005 ble det overskrifter i aviser verden rundt; industribedrifter i Guangdong-provinsen, som omkranser Hong Kong, og som har en betydelig andel av industriproduksjonen i Kina, sto opprømt for arbeidskraft. Kunne man nå vente kraftige lønnsøkninger, gjenspeilende en økende knapphet på arbeidskraften i Kina? Neppe. Det som skjedde var økonomisk oppsving i Sichuan og Hunan – de provinsene som Guangdong henter det meste av sine innvandrere fra. Det tok noe tid å åpne nye kanaler for tilstrømning av flittige hender. Med over 200 millioner arbeidstakere med for lite å drive med – hovedsakelig i landbruket – skal det gå mange år før Kina sett under ett vil måtte slite med mangel på arbeidskraft. Men ettersom produktiviteten øker, vil lønnsnivået også gå opp.
I Verdensbankens fremskrivninger for Kina legges det til grunn at om sysselsettingsandelen i landbruket går ned fra dagens 48 prosent til 15 prosent i løpet av de neste 20 årene. Forskjellen i produktivitet mellom jordbruk og industri blir mindre, og forholdene legges til rette for en reduksjon av inntektsforskjellene mellom by og land. Et par viktige tiltak er nylig iverksatt; betydelig lavere skatt på inntekter fra jordbruket, og bedre tilgang på kreditt for investeringer i denne sektoren.
Arikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 21. november 2005.
