Tekst: Professor Rune J. Sørensen, Institutt for offentlige styringsformer, Handelshøyskolen BI. Leder for demokratifinansieringsutvalget.
Ledere i de ikke-sosialistiske partiene påstår at LO har kjøpt seg innflytelse over Arbeiderpartiets politikk, og at LOs pengestøtte til Ap er et demokratisk problem. Fra Arbeiderpartiet svares at rikfolks partigaver også er et problem. I Demokrati-finansieringsutvalget var partiene enige om at gaver er et verdifullt politisk engasjement. Ingen foreslo forbud mot pengestøtte til partiene.
Partiene er ”i lomma på staten”
Partiene kjennetegnes ved fall i medlemstall, mindre kontingentinntekter og kraftig vekst i offentlig partistøtte. Offentlige tilskudd utgjør nå 80 prosent av partienes inntekter. En fare er at partiene gradvis fjerner seg fra grasrota, og at statsfinansierte partifunksjonærer umerklig tiltar seg sterkere innflytelse i partiene. Dette kan bli et demokratisk problem fordi partiene skal være samfunnsborgernes middel til å kontrollere staten; det er ikke statsmakten som gjennom pengestøtten skal kontrollere partiene. Politiske partier skiller seg her fra andre frivillige organisasjoner (som også får mye offentlig støtte), partiene er bindeleddet mellom makthaverne og samfunnets medlemmer.
Særlig kan statlig partistøtte bli et problem hvis store partier utformer en støtteordning som gjør det vanskelig for små partier og nykommere å gjøre seg gjeldende. Internasjonalt omtales dette som kartellpartiet, og utvalget var opptatt av å motvirke dette. Det foreslås å gi mer statlig støtte til små partier og folkevalgte grupper. Men nettopp for å sikre partienes autonomi la utvalget ikke frem forslag om å forby gaver til de politiske partiene – det er en fordel at partienes økonomi avhenger av borgernes givervilje. Forslaget om skattefritak for partigaver (maksimalt 28% av 12.000 kroner) er tenkt å motvirke for sterk avhengighet av statlig støtte.
Pengegaver kan kjøpe stemmer
Penger spiller en økende rolle i partienes kamp om velgeroppslutning. Forskning viser at et romslig valgkampbudsjett gir partier høyere velgertilslutning – penger kjøper stemmer.
Politisk reklame på fjernsyn kan forsterke pengenes betydning. Men bryter ikke pengegaver med prinsippet om ”en person, en stemme”? Sett at en velstående person gir en stor pengegave fordi han eller hun vil støtte politikken til et parti. En velfylt partikasse kan brukes til en slagkraftig valgkamp, og vinne høyere velgeroppslutning enn det ville gjort uten pengegaven. Slik kan en rik person få mer innflytelse over valgutfallet og Stortingets sammensetning enn andre velgere. Alle velgere bør altså ha like økonomiske mulighet til å støtte partier. Partiinntektene bør være proporsjonale med velgeroppslutningen.
Finansieringen bør derfor innrettes slik at partiene får like høye inntekter per stemme. Langt på vei ivaretas dette fordi statlige støtte fordeles etter partiens stemmetall. Åpenhet om gaveinntekter gjør det lettere for partiene å vokte på hverandre. Det er en fordel hvis store gaver til ett parti ansporer givere til å støtte konkurrerende partier.
Pengegaver kan kjøpe politikk
Hvis penger gjør det mulig å kjøpe stemmer kan det friste partier til en byttehandel: Partiet lover giveren ”politiske tjenester”, og mottar til gjengeld pengestøtte. Demokratiproblemet er ikke at et parti inngår en avtale med de som gir gaver; problemer oppstår hvis gaver og avtaler holdes hemmelig. Hvis avtalen ikke er kjent for velgerne kan partiet føre valgkamp under ”falsk flagg”, og bruke gaven til å vinne stemmer. Både i Tyskland og Frankrike er det avslørt korrupsjon med partigaver.
Velgerkontrollen er ikke nødvendigvis satt ut av spill selv om et parti klarer å holde en avtale skjult. Hvis et parti gjennomfører en mer høyre- eller venstrevridd politikk enn de lovet kan velgere stemme ut partiet ved neste valg. Velgerne vil dessuten stille spørsmålstegn ved partiets løfter i fremtiden. Slike straffeekspedisjoner forutsetter et markant avvik fra partiets hovedkurs og løfter. Mest sannsynlig vil derfor ”politiske tjenester” bestå i endrede posisjoner i enkeltsaker som ikke har vært fremme i valgkampen.
Lovbestemmelser som pålegger partier å offentliggjøre hvem som har gitt gaver bedrer velgerkontrollen før valget. Hvis et parti har mottatt en stor pengegave fra en enkelt giver med spesielle interesser kan det svekke troverdigheten av partiets valgløfter. Eksempel: Hvis LO ønsker en mer konservativ arbeidsmarkedspolitikk enn Arbeiderpartiet vil velgerne mistenke at partiet ikke vil holde løfter på dette området. Hvis et ikke-sosialistiske parti har fått en stor gave fra næringslivet kan velgerne komme til å betvile at disse partienes vil føre en annen politikk en næringslivet ønsker. Åpenhet gjør det mulig for velgerne å danne seg et mer presist inntrykk av hvilken politikk partiene i realiteten vil føre. Partier vil neppe ta imot gaver som svekker deres troverdighet.
Enighet har demokratisk egenverdi
Utvalget mener at partiene bør kunne motta gaver som et middel til kontakt med det sivile samfunn, gaver bør ikke medfører store ulikheter i partiinntekter per stemme, partier bør finansieres med betydelige statlige tilskudd, blant for å utjamne inntekter per stemme, partiene må offentliggjøre hvem som gir større gaver, slik at velgerne vet hvem som ser seg tjent med å støtte ulike partier, en uavhengig kontrollmyndighet bør å overvåke at partiene etterlever spillereglene, og Stortinget bør finne frem til enighet om detaljene i disse reglene.
Det siste er viktig: Hvis et ikke-sosialistisk flertall vedtar et system som tilgodeser egne partier, kan de rød-grønne med atskillig rett hevde at valgseieren ble vunnet med penger og ikke med argumenter. Og hvis et venstreflertall lager regler i tråd med sine oppfatninger, kan disse partier få en økonomisk fordel. Det bør oppnås enighet om spillereglene.
Artikkelen er publisert som kronikk i VG onsdag 27. april 2005.
