Tekst: Stein Bjørnstad, doktorgradsstipendiat ved Institutt for innovasjon og økonomisk organisering, Handelshøyskolen BI.
Nyskapning stammer fra uutgrunnelige ting som kreativitet, intuisjon og iherdighet. Likevel kan vi på en måte forstå mønstre i teknologisk nyskapning. Ved å studere teknologisk fremgang fra et fugleperspektiv, kan vi peke ut seks generelle læresetninger.
1. Det var innovasjon som gjorde deg rik.
Noe velstand skyldes hardt arbeid og sparing som økte vår evne til å produsere enda mer i neste omgang. I denne kategorien finner vi bonden som brøt ny mark, fabrikkeieren som investerte i nytt lager eller fylkeskommunen som anla mer vei. Likevel, hvis vi forsøker å se hvor mye av verdiskapningen i vår del av verden de siste hundre år som kan føres tilbake til råvarer, kapital og arbeid så klarer vi bare å forklarer om lag halvparten av verdiskapningen. Den andre halvparten kan ikke forklares med økt bruk av innsatsfaktorer. I stedet må vi se på effekten av innovasjon, altså nye produkter og tjenester eller mer effektive metoder for å fremstille gamle produkter og tjenester.
2. Forskning er mindre viktig for innovasjon enn vitenskapsfolk ønsker å tro.
Mye ambisiøs forskning og ingeniørkunst kvalifiserer ikke som innovasjon fordi slike prosjekter tar større ressurser fra samfunnet enn de gir tilbake. Månelandingsprosjektet Apollo var ingen innovasjon i den betydningen vi bruker ordet, og heller ikke partikkelfysikk på jakt etter kvarker og subatomære partikler. Innsatsen for å kartlegge genene våre har til nå, og kanskje for all fremtid, gjort oss fattigere økonomisk sett og det samme er nok tilfelle for mange militære utviklingsprosjekter. På den annen side finnes det svært mange innovasjoner som har stor økonomisk betydning og som ikke er mer vitenskap enn at du eller jeg i prinsippet kunne vært oppfinner selv: selvbetjeningsbutikken, standardiserte containere til frakt med skip og trailer, eller det å organisere et flyselskap slik at også kapteinen hjelper til med å rydde mellom landing og avgang. Slike grep er teknologi, ikke i betydningen anvendt vitenskap, men i betydningen redskap og metoder for å forvandle innsatsfaktorer til varer og tjenester. Det er sjelden slike innovasjoner kommer som en gave fra vitenskapen til næringslivet – de oppstår oftere i bedriftene eller i et samspill mellom bedrifter, kunder og institusjoner. Det er heller ikke slik at innovasjoner må bestå av noe fundamentalt nytt, det kan like gjerne være en ny kombinasjon av noe vi kjenner fra før.
3. Summen av små endringer er ofte viktigere enn store nyskapninger.
Likevel har vi en tendens til å henge oss fast radikale innovasjoner som er åpenbare brudd med fortiden. Slik er det også med mye ellers utmerket innovasjonsforskning. Den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter, som vel var den første som systematisk jobbet med innovasjon, definerte innovasjon som nye kombinasjoner av økonomisk betydning som ikke lot seg redusere til enkeltbestanddeler. Jernbanen var en innovasjon. Uansett hvor mange hestekjerrer du kobler sammen, så blir det ingen jernbane av det. Robert Stephenson får ofte æren for å ha oppfunnet lokomotivet, og som innovatør satte han det også i produksjon. Men det er ikke slik at all økonomisk aktivitet som en følge av jernbanen kan tilskrives de oppfinnelser og forbedringer som Stephenson gjorde tidlig på 1800-tallet. Etter ham kom det en lang, lang rekke forbedringer. Mengden gods som kunne sendes med et enkelt tog i USA ble tredoblet mellom 1870 og 1900 gjennom stadige forbedringer i for eksempel materialteknologi for skinner og vogner. Dette er inkrementelle innovasjoner, de har ofte mye større effekt enn den opprinnelige innovasjonen, og ofte klarer vi ikke engang finne noen tydelig opphavsmann. Hvem oppfant for eksempel skipet?
4. Innovasjon er gjerne en kontinuerlig kamp mot gjenstridige hindringer.
Dette er spesielt tydelig for innovasjoner som er en del av et større teknologisk system. Hvis vi skal holde oss til jernbanen, så er det enkelt å se for seg fremskrittet som en utvikling av stadig kraftigere lokomotiver. I praksis, derimot, har ingen enkelt komponent hatt mulighet til å utvikle seg alene. Kraftige lokomotiver var til begrenset nytte før noen oppfant et godt bremsesystem og et signalsystem som hindret kollisjon mellom møtende tog. Dette var jernbanens ”reverse salients” – de avsnittene av en fremrykkende militær front som på grunn av terreng og motstand forsinker eller hindrer videre fremrykking. Begrepet forbinder vi ellers med Thomas Hughes, en teknologihistoriker som skrev om fremveksten av elektrisitetsnettet og hvordan utviklingen ble holdt igjen inntil noen oppfant strømmålere som tillot kraftselskapene å ta betalt for faktisk forbruk.
5. Den som er god til å forbedre seg, kan lett bli offer for neste radikale endring.
Noen av verdens mest vellykkede og veldrevne selskaper har som sin spesialitet å stadig forbedre produkter i tråd med kundenes behov. Slike små forbedringer kan omforme et produkt ganske kraftig over tid. Tenk for eksempel tilbake på hvordan moderne mobiltelefoner så ut i 1995 eller 1985. De siste årene har Harvard professor Clayton Christensen bidratt til å gjøre oss oppmerksomme på hvordan dyktige selskaper i sin tur har blitt feid av banen når en ny radikal innovasjon har omformet deres næring – IBM fant aldri helt ut av de nye PCene, de nasjonale flyselskapene har hatt problemer med lavprisselskapene, etc. Kanskje er det nettopp fordi disse bedriftene var så gode på det de gjorde før at de manglet vilje til å satse på nye produkter og tjenester – innovasjoner starter ofte som useriøse alternativer til det etablerte. Billige, kanskje, men uten den påliteligheten og kvaliteten som veldrevne selskaper forlanger. Christensen vil for eksempel være skeptisk til de store teleselskapenes evne til å skifte til IP-telefoni – altså stemmetrafikk på internett som i dag godt kan gjøres med ordinære telefonhåndsett, litt software og en ny plugg.
6. Fortiden fortsetter å prege fremtiden fordi det er vanskelig å bryte ut av vaner og opptråkkede spor.
Kanskje vil ordinær telefoni likevel fortsette å dominere i lang tid. I så tilfelle kan de etablerte telefonselskapene glede seg over et siste generelt trekk som gjerne preger ny teknologi: ”stiavhengighet” – det at fortiden fortsetter å prege fremtiden fordi det er vanskelig å bryte ut av vaner og opptråkkede spor. Et illustrerende eksempel på slik stiavhengighet er QWERTY tastaturene som vi alle bruker og som har vært med oss siden de første skrivemaskinene ble designet. På det tidspunktet spredte fabrikanten de mest brukte bokstavene rundt på tastaturet for å redusere problemet med låsning (noen husker kanskje hvordan en reiseskrivemaskin kunne låse seg hvis man trykket ned to eller tre tilgrensende bokstaver samtidig). Problemet med QWERTY er at det ikke lar seg gjøre å la fingrene hvile på de mest brukte tastene og dermed reduseres skrivehastigheten. Likevel, når pionerene hadde lærte å skrive på et slikt tastatur så bestilte de QWERTY og lærte andre å skrive på QWERTY. Har man først vent seg til å skrive på denne måten, er det ikke lenger noen besparelse i å bytte til et mer funksjonelt tastatur. Gang på gang vil vi oppdage at en teknologi har en bestemt utforming fordi den en gang fikk en bestemt utforming. Slik lever fortiden med oss og forsterkes gjennom nettverkseffekter.
