Tekst: Johan From, professor i offentlig politikk, Handelshøyskolen BI
Publisert som kronikk i Dagbladet 2. januar 2005
Utviklingen i norsk skole viser at den må endres. Det er ikke urimelig av samfunnet å ta i bruk nye og mer radikale virkemidler i forsøket på å få dette til. Det er likevel bare skolene som kan utvikle seg selv. Skolereformene inviterer til en slik todeling – men vil aktørene makte å være like ryddige?
Skolen har alltid ansett seg selv som en av våre viktigste samfunnsinstitusjoner. Når samfunnet svarer tilbake at skolen er for viktig til å bli overlatt til seg selv, blir det bråk. Frontene stilles opp overfor hverandre, de som vil reformere skolen innenfra og de som vil reformere skolen utenfra. Mistenkeliggjøring av hverandres motiver blir fremtredende, og ofte dominerende i debatten. De som vil endre og utvikle skolen innenfra opplever en dypfølt frustrasjon over hvordan eierstyringen utøves (jfr. Aftenpostens kronikk 12.12). De som vil endre skolen utenfra opplever en skole som ikke leverer varene (jfr. siste PISA-undersøkelse).
Skolen står ved starten av forsøk på omfattende endringer.
Hvor vellykkede reformene i norsk skole vil bli, vil i betydelig grad avhenge av om man klarer å skille mellom hvilke roller og oppgaver som ligger i å utøve politisk styring og eierstyring, og hvilke som ligger i å drive pedagogisk opplæring. Et forenklet bilde av de siste års offentlig sektor reformer er omtrent som følger: individene gis mer makt og innflytelse gjennom klarere å defineres som kunder og brukere, de tjenesteproduserende enhetene får økt frihet og selvstyre og forventninger om at klare og forståelige resultater tydeliggjøres. Det er denne reformbølgen som nå har nådd norsk skole: elevers frie valg, skolers fristilling og måling av læringsutbytte.
Reformlogikken virker tilsynelatende klar: samfunnet vil forsøke å styre utviklingen av skolen gjennom på den ene siden å gi elever og foresatte muligheter til frie skolevalg og på den andre siden overvåke og kontrollere resultatene av skolens produksjon. Skolene skal få økte incitamenter for egenutvikling, omstilling og endring. Det er vanskelig å ikke si seg enig i reformenes logikk. Aktørene i debatten synes imidlertid ikke å være like opptatt av å bidra til ryddighet og tydelighet. Det er neppe til gagn for skolen i det lange løp.
For det første: Skolen må tåle både å bli målt og valgt bort.
Er det urimelig av samfunnet overfor skolen å ta i bruk frie forbrukervalg og måling av resultater i forsøket på å styre utviklingen i skolen? Er kampen mot dette fra skolen sin side legitim? Bruk av fritt skolevalg kan sies både å være utvidelse av innbyggernes demokratiske rettigheter og en måte å legge press på skolene ved at de må kjempe om elevene. De minst attraktive skolene velges bort er tenkningen.
Er det urimelig å ikke akseptere dette for å få en bedre skole? Tilsier ikke all erfaring at dette tross alt bare fører til et forholdsvis mildt press på skolene – men likevel tilstrekkelig til årvåkenhet overfor attraktivitet og rykte? Er det ikke også slik at måling av resultater, innføring av rangeringer (i verste fall) og gjennomføring av revisjoner av skolene fører til bedre læringsutbytte over tid – det vil si at skolene produserer mer og bedre enn de ellers ville gjort? Er det et urimelig krav fra samfunnet at denne type mekanismer og virkemidler innføres når det fører til en bedre skole?
Jeg vil ikke argumentere for at dette nødvendigvis er uproblematisk – men det er vanskelig å se at det skulle medføre en rasering av norsk skole. Måling og evaluering kan i vel så stor grad være en metode for å identifisere de svake skolene og hjelp for å løfte disse frem og opp gjennom å kanalisere ekstra ressurser og oppmerksomhet til disse. Fra utlandet vet vi at det ofte er de svakeste i samfunnet som får seg tildelt disse skolene. Er ikke samfunnets bidrag overfor disse viktigere enn den luftige debatten om A og B skoler?
For det andre: Skolene må få gjøre jobben med å endre skolen.
Klarer skoleeierne å ta inn over seg at det bare er skolen selv som kan gjennomføre de omfattende omstillingene den står overfor, eller blir frykten for å gi skolen tilbake til lærerne for stor? Vil eier klare å leve opp til logikken i sine egne reformer om at styring gjennom fritt forbrukervalg og resultatstyring antagelig er tilstrekkelig (ved siden av nødvendig styring av fagplaner osv.) for ikke å komme tilbake til en skole hvor lærerne har privatisert undervisningen?
Når skoleeier ikke lenger direkte kan styre skolen til å bli god, må den enkelte skole må selv lære å bli bedre. Vi har i løpet av noen tiår beveget oss fra en oppfatning om at skolen ikke gjorde noen særlig forskjell (det gjorde sosial tilhørighet og evner) til å forstå at skolen virkelig gjør en forskjell. Vi ser stadig oftere skoler som gjør kvantesprang i sine resultater, og forblir på et høyt nivå.
Vi har ikke sikker kunnskap om hva som er årsakene til dette, men det er grunn til å tro at disse skolene er bedre enn andre på minst tre dimensjoner: De forstår og ”leser” de nye betingelsene for skolen på en bedre måte enn andre og er i stand til å ta strategiske valg for styring av utvikling og endringsprosesser i forhold dette. De øker sin kapasitet for læring og undervisning gjennom å ta i bruk nye måter å drive kunnskapsproduksjon på. Det kan være gjennom nye organisasjonsformer, bruk at informasjonsteknologi, partnerskap, arbeidsfordeling med andre osv. De har ledere som er i stand til å innføre og ta i bruk nye ledelsesformer, som er villige til å gripe inn i og ta et overordnet ansvar for den pedagogiske produksjonen og som er villige til å ta risiko. Skolen kan mao. bare utvikles fra samme retning som den mest kan ødelegges, nemlig innenfra.
Aktørene må rydde opp i roller og oppgaver.
Innenfor et system med frie forbrukervalg og systematisk resultatmåling og kontroll er det begrenset risiko knyttet til å gi skolene større autonomi. Skolens viktigste oppgave vil bli å ta vare på denne muligheten snarere enn å være opptatt om elevene skal komme av fri vilje eller tvang, og om det er riktig eller galt å bli målt på resultater. Eiers viktigste oppgave vil bli å sørge for at det blir mulig for skolene å utvikle seg, ikke primært å utvikle de. Reformene som ligger til grunn for endringen av norsk skole fremstår i utgangspunktet som logiske og presise. Spørsmålet blir om politikerne makter å holde fast ved de over tid og om de to mest sentrale aktørene, eierne og skolene makter å finne ut av arbeidsfordelingen.
Aktørene i utviklingen av norsk skole må holde fast på reformenes enkle men kraftfulle logikk: Økt fristilling og autonomi for norsk skole betinger at eier kan utøve kontroll på annen måte enn tidligere. Derfor er måling av læringsutbytte kommet for å bli. I like stor grad bør eierne holdt fast ved retten til frie valg av skole. Samtidig er det slik at det er bare skolene som kan utvikle seg selv.
Kvalitativ endring av skolen betinger reell økt fristilling og autonomi; frihet til å kunne velge undervisningsmetoder og – opplegg som oppfattes som de beste, frihet til å anvende skolens ressurser slik de oppfatter som best, frihet til å kunne utvikle skolene til lærende organisasjoner som selv er i stand til å evaluere og velge arbeidsformer, prioriteringer og innsatsområder ut fra hva de tror og mener fremmer læring.
Skoleeierne kortslutter sine egne reformers logikk med i for stor grad å fortelle skolene både hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det. Skolene kan ikke instrueres til fremgang. Samtidig er noe av det underlige med skoledebatten at de som påtar seg rollen å tale skolens sak og nettopp hevder å ville trekke skolene i denne retning ofte er mer opptatt av å angripe måling og frie valg enn å skaffe skolene handlingsrom. Når skal de skjønne sammenhengene i reformenes logikk?
