Tekst: Kai Leitemo, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.
Norges Bank bør i større grad påvirke markedets renteforventninger ved å publisere egne prognoser for fremtidig rente. I dagens situasjon er en troverdig prognose med lave renter viktig for å bringe inflasjonen tilbake til målsettingen.
Den anerkjente amerikanske professoren Michael Woodford ved Columbia universitetet har uttalt at ”the management of expectations” – forvaltning av forventninger - er en av pengepolitikkens fremste utfordringer under inflasjonsstyring. Grunnen er at mange av de økonomiske størrelsene som betyr noe for pengepolitikken avgjøres av aktørers forventning til fremtidig økonomisk politikk. For eksempel er det i vide kretser etablert at forventning om fremtidig renteutvikling har stor betydning for bestemmelsen av kronekursen. Ved at Norges Bank ikke utarbeider egne renteprognoser, ser man bort i fra et viktig verktøy som kunne bidra til å påvirke privat sektors renteforventninger og bedre pengepolitikkens evne til å nå sine mål.
Norsk økonomi vokser raskt for øyeblikket. De fleste prognosemakere mener at denne raske veksten etter hvert vil medføre et sterkere innenlandsk inflasjonspress. Dette vil bringe inflasjonen opp. Jeg tror at det er per i dag en forventning om at høyere inflasjon på sikt vil bringe det norske rentenivået opp. Valutakursen synes svært sensitiv overfor forventninger om fremtidig økt rente – og følgelig er kronekursen for tiden appresiert. På 1-2 års sikt utgjør den sterke kronekursen trolig den største trusselen mot at inflasjonen skal stige mot inflasjonsmålet på 2,5 prosent. For å svekke kronekursen og bringe inflasjonen opp, er det viktig å holde et lavt rentenivå. På noe lengre sikt er kronekursen av mindre betydning fordi det innenlandske prispresset vil medvirke til å utligne kronekursens effekt på inflasjonen. Da kan et høyere rentenivå og en appresiert kronekurs være gode bidrag for å holde inflasjonen nær målet. Men det er nettopp i dette at diemmaet ligger: det er disse renteforventningene som nå holder kronen sterk og hindrer inflasjonen i å stige.
Jeg råder Norges Bank til å annonsere en prognose for renten som ligger lavt over hele prognosehorisonten på 3 år. En slik prognose vil bidra til appresieringspresset mot norske kroner avtar og inflasjonen stiger raskere mot målet. Dette forutsetter imidlertid at renteprognosen er troverdig – det vil si at med den informasjonen vi sitter med idag om utviklingen i norsk økonomi, vil banken faktisk velge å følge denne prognosen. Det er ikke selvsagt at slik trovedighet kan oppnås. Anta at banken faktisk overbeviser valutamarkedet om at en slik lav rentebane faktisk er troverdig. Valutakursen depresierer og inflasjonen stiger raskere mot målet. Om ett år er både inflasjonen og inflasjonsforventninger høyere og en renteøkning fremstår som attraktiv fra da av. Følgelig vil det være fristende for banken å avvike fra den lave renteprognosen. Siden aktørene allerede i dag knytter forventninger opp mot dette, vil en slik prognose om lave renter i utgangspunktet ikke være troverdig.
Hva skal så til for at banken skal oppnå troverdighet? Jeg tror at svaret ligger i at analysen Norges Bank eksplisitt påpeker dilemmaet og tar en klar stilling til de avveiningene som må gjøres, også for fremtiden. Et element i dette blir å være åpen for at inflasjonen i forventning kan komme til å overskyte målet på 3 års sikt og at dette er et ledd i å avverge appresieringspresset på norske kroner i dag. Dette er i tråd med Woodfords anbefalinger om optimal forvaltning av forventninger: prognosene om fremtidig politikk kan ha en gunstig effekt på norsk økonomi allerede i dag selv om en forventer at når politikken i fremtiden implementeres, vil den ha en mindre gunstig effekt. Over tid vil likevel en slik politikk være bedre enn en politikk hvor en alltid forventer at inflasjonen vender tilbake til målet på en 2-3 års sikt.
Jeg tror at det er viktig at Norges Bank prioriterer inflasjonsmålet høyere. Etter at banken fikk inflasjonsmålet i 2001 har inflasjonen vedvarende vært langt under målet på 2,5 prosent. Det har dessverre gjort at lønnsdannelsesprosessen har tatt opp i seg altfor lave inflasjonsforventninger til at lønnsveksten har understøttet inflasjonsmålet. Fordi inflasjonsforventningene i lønnsprosessen trolig justerer seg langsomt til faktisk inflasjon, vil en overskyting av inflasjonsmålet kunne bidra til å understøtte inflasjonsmålet på noe lengre sikt.
