Tekst: Dag Morten Dalen, professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI og Steinar Strøm, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo.
Konkurranse i apotekbransjen: I Dagens Næringsliv onsdag 26. april kunne vi lese at myndighetene vil ha ned prisene på kopilegemidler i Norge. Dette er ikke nye ønsker. I mange år har myndighetene ment at prisene er for høye, og begrunnelsen har hele tiden vært den samme: Prisene er vesentlig lavere i Danmark og Sverige.
Ønsket om lavere legemiddelpriser har vært fulgt opp med en serie tiltak. Det første tiltaket var å pålegge apotekene å levere ut det billigste alternativet - uavhengig av hva legen skrev ut på resepten. Hvorfor virket ikke dette? På sett og vis virket tiltaket; konkurransen mellom produsentene ble hard, og apotekkjedenes innkjøpspriser ble presset ned. Problemet for myndighetene, og dermed også Folketrygden, var at utsalgsprisene ikke fulgte etter. Grunnen var enkel; apotekkjedene kunne sette utsalgspriser uavhengig av deres innkjøpspriser. Eneste kravet var at utsalgsprisen lå under en maksimalpris fastsatt av Statens legemiddelverk, og denne maksimalprisen avspeiler det utenlandske prisnivået på det opprinnelige, og svært ofte, dyrere patenterte legemidlet. Kjedene kunne altså fremforhandle lave innkjøpspriser, og forhandlingsstyrken var stor fordi de selv kunne påvirke hvilket preparat det skulle byttes til. Men kjedene hadde full anledning til - og økonomisk interesse av - å beholde utsalgsprisen til det billigste på et relativt høyt nivå.
Kravet om at apotekene skal skrive ut det billigste førte altså ikke til en kraftig prisnedgang i Norge. Går vi til Sverige, er det nøyaktig det samme kravet som har skapt de lave prisene vi ønsker oss her. I hovedsak var den norske og svenske modellen den samme. Hovedforskjellen ligger i eierstrukturen i apotekmarkedet. I Sverige har de et statlig apotekbolag med enerett til salg av legemidler. Disse kjøper inn legemidler fra flere konkurrerende grossister og produsenter, og utsalgsprisen er bestemt som et avansepåslag på apotekets innkjøpspris. Med krav til apotekene om å levere ut det billigste, tvinges produsentene til å konkurrere på pris, og prisen i utsalg følger automatisk etter.
I Norge er apotekene private, og de kjøper legemidlene fra sine egne grossister - de tre kjedene i Norge er alle vertikalt integrerte apotekgrossist-selskaper. Selv om grossistene klarte å få ned innkjøpsprisene, hadde de imidlertid all mulig grunn til å «selge» preparatene videre til sine egne apoteker til en fortsatt høy pris. En sterk priskonkurranse mellom kjedene kunne forhindret dette, men siden hoveddelen av forbruket dekkes av Folketrygden gjennom blåreseptordningen, kan vi ikke vente at pasientene skal løpe rundt etter det billigste apoteket. Den norske eierstrukturen forklarer dermed hvorfor vi ikke klarte å kopiere svenskene.
I mangel av resultater lanserte myndighetene et nytt tiltak. Denne gangen skulle prisen i apoteket settes på grunnlag av grossistenes gjennomsnittlige innkjøpspris de foregående månedene, kalt indeksprisen. Klarte de å få bedre innkjøpsavtaler enn gjennomsnittet, skulle gevinsten tilfalle apoteket. Ble innkjøpsprisen høyere, skulle apoteket bære tapet selv. Ordningen utløste prisnedgang, men ikke av det omfang myndighetene hadde sett for seg.
Igjen skapte eierstrukturen problemer. Kjedene så seg tjent med å opprettholde en høy indekspris, selv om dette påførte dem et tap på kort sikt. Med bare tre kjeder hadde innkjøpsprisen til den enkelte kjede stor innvirkning på gjennomsnittsprisen i bransjen. En konsentrert apotekbransje så seg ikke tjent med å «utfordre» indeksprisen.
I Danmark har de oppnådd lave priser på kopilegemidler med en modell beslektet med den norske indeksprismodellen. Her rapporterer produsentene inn priser, og en refusjonspris blir satt lik den laveste innrapporterte prisen. Hvis pasientene velger et dyrere alternativ enn det billigste, blir egenandelen tilsvarende høyere. Mens den norske indeksprisen legger konkurransepresset på en konsentrert apotekbransje, legger den danske modellen presset på pasientene og produsentene.
Apotekbransjen tilbød så myndighetene å erstatte indeksprisen med en garantert nedtrapping av prisene på kopilegemidler til et på forhånd fastsatt nivå - trappetrinnsmodellen. Apotekene visste hvilke innkjøpspriser de kunne oppnå, og Norges Apotekerforening legger ikke skjul på at nedtrappingen var lønnsom for apotekene. Myndigheten sa ja til denne modellen, og ga dermed opp bruken av konkurranse som virkemiddel for å oppnå lavere utsalgspriser. Ifølge Statens legemiddelverk ville imidlertid konkurransen ha gitt lavere priser.
Det burde ikke overraske noen at en modell foreslått av bransjen selv kan gi høyere priser enn det konkurranse kan resultere i. Det som er mer overraskende er at myndighetene noen måneder etter innføring av systemet ser behov for å evaluere en avtale som skulle gi en «sikker og rask prisnedgang». At trappetrinnsmodellen trolig ville føre til vedvarende høyere priser på generiske legemidler i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne seg med, var vel kjente innvendinger før den ble innført - og nå er det altså dokumentert.
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 5. mai 2006.
