Tekst: Forsker Knut Boge, Senter for næringslivshistorie ved Handelshøyskolen BI.
Høye transportkostnader: Fraværet av moderne stamveier mellom landsdelene, til de viktigste eksportmarkedene og i og rundt de største byene rammer samtlige innbyggere i Norge. Unødig høye transportkostnader veltes over på samtlige forbrukere, svekker norske bedrifters konkurranseevne og fører i verste fall til nedlegging og/eller utflagging av arbeidsplasser.
Døden rundt svingen
Fraværet av moderne stamveier fører også til dårlig trafikksikkerhet på de mest trafikkerte veistrekningene. Ifølge Vegen og vi nr. 10/2006 ble det fra 1997 til 2004 drept 217 mennesker i 181 ulykker på stamveirute 3 mellom Oslo og Stavanger. De fleste av disse var møte- og utforkjøringsulykker, som lett kan forhindres eller gjøres mindre alvorlige gjennom bygging av fysisk midtdeler og sikre veikanter, slik som for eksempel på nye E18 i nordre Vestfold, eller på nye E6 i søndre Akershus. Dette var tidligere to av Norges dødeligste veistrekninger. Trafikkulykker koster oss vel 25 milliarder kroner pr. år i samfunnsøkonomisk tap, i tillegg kommer ikke-kvantifiserbare personlige lidelser for dem som rammes og for deres pårørende. Bygging av moderne stamveier vil alt annet likt føre til betydelige reduksjoner i ulykkeskostnadene.
Moderne stamveier med små høydeforskjeller og få variasjoner i fartsgrensene gir også store reduksjoner i drivstofforbruket sammenlignet med dagens stamveier, særlig for de tyngste kjøretøyene. CO2- og NOx-utslippene er i stor grad en direkte funksjon av drivstofforbruket. Mangel på veikapasitet og konkurransedyktig kollektivtransport i de mest trafikkerte områdene skader også miljøet, da køer og stillestående trafikk fører til vesentlig høyere CO2- og NOx-utslipp enn ved god trafikkflyt. Mange av dagens stamveier går dessuten gjennom bykjerner, boligområder og gårdstun, noe som også bidrar til unødig høye miljøbelastninger.
Resultat av bevisst politikk
Fraværet av moderne stamveier mellom landsdelene og til de viktigste eksportmarkedene er i stor grad resultatet av en villet politikk. Transportøkonomi, trafikksikkerhet og miljøhensyn har nemlig vært underordnet partitaktiske- og distriktspolitiske hensyn. De fleste partiene, unntatt SV, har fordelt veiinvesteringene slik at hver veikrone kjøper flest mulig seter i Stortinget. SV har ofte motarbeidet investeringer i moderne stamveier.
Hva kan forklare at norske myndigheter har unnlatt å investere i moderne stamveier mellom landsdelene og til de viktigste eksportmarkedene, og i konkurransedyktig kollektivtrafikk i og rundt de største byene, mens svenske og danske myndigheter har prioritert slike investeringer? Hovedforklaringen er valgsystemet. Det norske valgsystemet har aldri vært basert på prinsippet én person - én stemme, noe som har gjort det mulig for et mindretall av velgerne å sikre seg selv offentlig finansierte goder, mens de har kunnet sende regningen til flertallet av velgerne. Sverige og Danmark har valgsystemer basert på én person - én stemme. Innføringen av én person - én stemme i 1953 førte til en omlegging av dansk vei- og kollektivtrafikkpolitikk. Før grunnlovsreformen gikk 5/6 av de årlige danske veiinvesteringene til landdistriktene som kontrollerte flertallet i Landstinget.
Avhengig av bilen
Få andre europeiske land er mer avhengig av bilen enn nettopp Norge. Til tross for dette mangler vi altså moderne stamveier mellom landsdelene. I tillegg er det nærmest politisk umulig å få flertall i Stortinget for investeringer i attraktiv kollektivtransport i og rundt de største byene, til tross for stadige symbolpolitiske utspill om nettopp behovet for bedre kollektivtrafikk. Stortingets skepsis skyldes trolig at bedre kollektivtrafikk kan føre til at flere velger å flytte til byene, noe som kan svekke mellompartienes posisjon.
Tilsvarende kan mindre bilkøer føre til at flere flytter til byene. Bilkøer kan dermed forstås som et middel for å hindre byvekst og sentralisering, jf. Østlandskomiteens innstilling i 1969. Valgsystemet skaper altså grunnlaget for en samferdselspolitikk som fører oss baklengs inn i fremtiden, mens oljerikdommen mildner plagene. I sum fører dette til institusjonalisering av en vei- og kollektivtransportpolitikk som ville ha vært en politisk- og økonomisk umulighet i de fleste andre land.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenposten Økonomidebatt 3. oktober 2006.
