Tekst: Anne Welle- Strand, professor i utdanningsledelse, Handelshøyskolen BI
Mikrofinans og Nobels fredspris: Årets fredspris til mikrofinansgründer Muhammad Yunus og Grameen Bank har for mange fremstått som et overraskende interessefellesskap mellom blåruss, bistand og Hans Nielsen Hauges etterkommere - lokale næringsutviklere med kristelig inspirasjon.
Koblingen fører uvilkårlig til at man undres om handelshøyskolers kompetanse om bærekraftig næringsliv kan være mer problemløsende enn kompetansen i det statlige byråkrati som hittil har dominert mål- og strategitenkning om norsk bistand til utviklingsland.
Mer stueren "blårusskompetanse"
Selv om det langt fra er bevist at mikrofinansmetoden er noen entydig suksess, så kan årets fredspris tolkes som en indirekte melding om begrensningene ved tradisjonell bistandstenkning. Prisen er en stimulans til ideologisk omstilling hos hittil sentrale bestyrere av norsk bistand.
Erik Solheim har allerede antydet retningen - med sitt krav om at FN bedre må vise hva norske bistandspenger egentlig resulterer i. «Blårusskompetansen» kan fort bli mer enn stueren. Den kan vise seg å inneha viktig innsikt i sammenhengen mellom økonomi, ledelse, læring og miljø når det dreier seg om fattige mennesker, særlig kvinners, hverdag. Slik innsikt kan gi grunnlag for utformingen av effektive strategier for mer økonomisk selvstendighet.
Økonomisk grunnlag er forutsetning nummer en for å skape politisk og kulturell selvstendighet. Denne enkle sammenhengen kjenner enhver igjen fra eget liv.
Bistandspolitikkens klagesang
I over tretti år har norsk bistandspolitikk opplevd en vedvarende klagesang over organisatorisk ineffektivitet og lokal korrupsjon. Milliarder av skattekroner har medført etableringen av en tallrik bistandsprofesjon, mange av dem statlig ansatte med diplomatstatus. Samtidig med liten måloppnåelse, har denne profesjonen fått viktige egeninteresser å forsvare.
Det er et godt liv å være utviklingsdiplomat. På sine mange reiser og opphold i tidligere koloniland kan deres levesett minne de innfødte ganske sterkt om tidligere koloniherrer. Kanskje blander de fattige kortene og ser ikke forskjellen. De ser bare at bistandsdiplomatene har hus, bil og tjenere og en luksus de fattige knapt kan drømme om.
De viktigste lokale motpartene til diplomatene er apparatniks i statsbyråkratiet og andre mellommenn. Kanskje har de norske milliardene stoppet opp her?
Disse enorme pengesummene førte sjelden til bedre liv for de fattige, men unntak finnes. Et vellykket eksempel er Strømmestiftelsens (og tilhørende partnerorganisasjoners bruk av nettopp mikrofinans. I et større perspektiv kan man likevel ikke generalisere fra denne erfaringen.
Systematisk forsking på mikrofinansens kvalitet og relevans som bistandsstrategi er derfor høyst nødvendig.
Trusselen fra banken og økonomen i Bangladesh
Nå trues legitimeringsgrunnlaget for bistandens overklasse av en økonom og en bank i Bangladesh.
Særlig har mikrofinans gitt fattige kvinner muligheter til å få forbedret sin levestandard. Og kanskje like viktig: fattige mennesker har fått tro på egen evne til å forandre sine livsbetingelser. Deres selvbilde er forandret, av en forskyvning fra å være passiv mottaker til aktiv deltaker i eget liv. De får konkret bevis for at de er verdt noe, at de kan.
En individorientert kapitalistisk idé og praksis kan vise seg å være velmente, men ineffektive, statlige mottakerstrategier overlegen. Den norske bistandsprofesjonen står overfor en smertefull ideologisk omstilling.
Statsråd Solheims klare pekefinger overfor ineffektive FN, viser at målstyring og resultatkontroll har fått innpass i vanligvis kollektivistisk troende og anti-kapitalistiske kretser.
Flere suksesshistorier
Sett fra de fattiges side er dette en lovende utvikling. Når det blir politisk korrekt å la blårussen slippe til i bistand, inspirert av utviklingsministeren, da er det lov å forvente at det kan bli flere suksesshistorier enn Bangladesh.
Det er imidlertid all grunn til å være forsiktig optimist. Det er mange aktører som har stor interesse av at mye fortsetter som før, og som på ulike måter vil tape på at mer av bistanden vris til mikrofinans.
Nobelkomiteens beslutning gjør likevel at alt ikke vil bli som før. Fredsprisen har satt fokus på forholdet mellom individuell sparing og samfunnsbygging. I tillegg til å skaffe det daglige brød, klarer folk å spare seg frem til overskudd.
Dermed bidrar de til å legge et vesentlig fundament for at landet også skal få uavhengighet politisk og kulturelt - et overordnet mål for bistandspolitikken.
Målløse journalister
Nobelkomiteen gjorde mange av de fremmøtte journalister målløse. Hvilken ide var det som ble støttet ved å gi prisen til en bank? Hadde komiteen kommet til å forveksle Nobels ønske om innsats for freden med hans særs vellykkede virksomhet som dynamittkapitalist?
Etablerte eksperter var raskt på plass med tvil om den logisk-rasjonelle sammenhengen mellom begrepene fred og mikrofinans. Det kan jo tenkes at komiteen har vært mer opptatt av bokstavelig talt matnyttige, empiriske resultater enn av fredsteorier.
Tradisjonelt har vel ikke handelshøyskolene vist overveldende interesse for utviklingslandene. Det har liksom vært Verdensbankens bord.
Mikrofinans er mer enn økonomi
Næringslivet i mange av de fattige landene har ikke vært av en slik karakter at det matchet med den skala for profittenkning som har vært dominerende i rike nord.
Og det er vesentlig å være klar over når det gjelder mikrofinans at det er jo ikke rendyrket forretningsfinans det her er snakk om. Den økonomiske tenkemåten er bare en viss, men viktig, del av mikrofinanskonseptet.
I tillegg kommer aspekter som miljø, bærekraftighet og stor vekt på læring og lokal kompetanseutvikling. Like mye som økonomi er det snakk om pedagogikk og sosiologi.
Mikrofinans har den subjektive motivasjon for profitt som en sentral psykologisk bærebjelke. Oppsamlet virkning kan imidlertid bli at mange bekker små gir et økonomisk sterkere lokalmiljø og et økonomisk og kulturelt mer selvstendig land.
Krevende ideologisk omstilling
I tiden som kommer vil det bli svært interessant å se hvor raskt den ideologiske omstillingsprosessen i Norge går. Forvalterne av Nobels fredsintensjon har imidlertid satt fart på nyorienteringen, enten de hadde beregnet en slik konsekvens eller ikke.
Det ville imidlertid være overraskende om omstillingen skulle gå glatt. Statlig ideologi og profesjonsinteresser står i motsetning til blårusstenkning i bistandspolitikken.
Oppmerksomheten om mikrofinans kan føre til at handelshøyskolene selv faktisk satser på kompetansebygging for bærekraftig utvikling. Disse institusjonene har definitivt den fagkompetansen som trengs. Økonomi, ledelse, læring og profittenkning er deres spesiale.
Utfordringen for dem er å bli overbevist om den etiske dimensjonen, at det er riktig å utdanne slik «mikrofinansekspertise» i Norge, så vel som i viktige bistandsland. Vil de gjøre dette selv om det økonomiske overskuddet for høyskolene selv skulle bli minimalt eller null?
En annen utfordring er om det er tilstrekkelig mange velfødde nordmenn som er motivert for å ta «utviklingsstudier med blårussinnhold» for bistandsformål.
Hvilken «avkastning» vil det gi en ung nordmann å ta master- og doktorgrad i utviklingsstudier, inspirert av slitet til lutfattige kvinner i Bangladesh?
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagbladet 10. november 2006.
