Tekst: Guri Hjeltnes, professor i journalistikk, Institutt for kommunikasjon, kultur og språk ved Handelshøyskolen BI.
Fem år etter 11. september 2001: Hvor vil det ende? Eksperter over en bred skala tror og tenker høyt, og mediene bretter ut spaltene for å minnes og analysere årene som er gått.
Mye har forandret seg etter at terrorister kapret fire fly 11. september for fem år siden. På mindre enn én time var 3000 mennesker drept, i hjertet av USA.
Vårt språk har fått en ny terminologi full av assosiasjoner, formidlet via dramatiske tv-bilder – fra ondskapens akse (president Bush State of the Union tale 2002), global krig mot terror (Global War on Terrorism), Abu Graib, Madrid, London.
Vi har lært å kjenne en rekke militære operasjoner med ladede navn – for bare å nevne noen få: Operation Desert Scorpion, Operation Iron Bullet, Operation Tiger Clean Sweep, Operation Rifles Blitz, Operation Clear Area, alle i Irak i 2003. Ja, vi har blitt lommekjente på kartene over Afghanistan og Irak. Lystelig kunnskap er det ikke.
USA har fått merke sjokket etter en ny sårbarhet. Hatet er blitt internasjonalisert. Terrorismen er der konkrete utslaget av sammenstøtet mellom sivilisasjonene.
Midt i århundret som var fikk verden merke de totalitære styre- og tankeformene, Stalins, Hitlers, Mussolinis, Mao Tse Tung og Pol Pots diktaturer. De var ikke primært religiøst grunngitt.
11/9 markerer den religiøse totalitarismens gjenkomst. Nå har vi fått en retur av middelalderlige trosformer: et frenetisk hat mot den moderne verden og for en ny rettroenhet, et Al Quiada-nettverk som forakter det de ser som vestlig dekadanse samtidig som dette nettverket benytter det aller siste i informasjonsteknologi og sprengningsmetoder, uten å ha noe program å sette i stedet annet enn ønsket om et rendyrket prestestyre av en type vi sist så i Europa under religionskrigene på 1600-tallet.
Den moderne terrorismen gir oss et Janus-ansikt: mot alt moderne i moral og frihetslengsel, kvinnerettigheter og individualisme, i kombinasjon med effektiv bruk av hva den moderne verden har frembrakt av våpen og kommunikasjonsteknologi for ødeleggelse og spredning av frykt.
Fanatisme
Sett at vi inntar ståsted 50 år frem i tid: hvordan ville vi se på 11/9/2001?
Respektløst er det sagt at historikerne er den profesjon som kommer med gjetninger om fortiden. Men de har ett trekk felles: de er allergiske mot alle forsøk på fremtidsspådommer. Grunnen er enkel: Det som fortoner seg for samtiden som skjellsettende begivenheter, blir i et lengre perspektiv mer bagatellmessige.
Berømt er den kinesiske statsminister Chou en Lais replikk da han på 1950-tallet skal ha fått spørsmål om hva han mente om virkningene av den franske revolusjon. - For tidlig å si, sa han.
Trolig ville vi, om 50 år, si at 11/9 representerte i alle fall en type fanatisme som var ukjent. Selv ikke en gang de mest fanatiske deler av tyskernes SS ble selvmordsbombere. Kamikaze-flyvere i Japan er det nærmeste vi kommer en slik selvutslettende fanatisme i nyere tid. Religiøse martyrdrømmer trodde de fleste at vitenskap og fornuft hadde gjort ende på. 11/9 viste oss det motsatte.
Optimisme slutt
Trolig kunne vi, om fem tiår, si et par ting nokså entydig. Verden etter kommunismens fall var optimistisk. Nå skulle demokratiet være den eneste styreform for nasjonene, etter at alle tyranniske konkurrenter var manet i graven. Og FN skulle virke etter hensikten, med et Sikkerhetsråd ikke lenger var lammet av den kalde krigen.
11/9, sammen med folkemordene i Rwanda og i Bosnia, betydde slutten på denne optimismen. 11/9 ga de nykonservative overtaket innen det republikanske partiet og bidro til at USA styrte mer og mer av sin utenrikspolitikk etter vi-alene-vite-prinsippet. Landet mistet forbausende fort verdens sympati, forsterket gjennom Bush-administrasjonens systematiske undergraving av krigens rettsregler og overgrep mot fanger i Abu Graib og på Guantanamo.
Maktens arroganse og grenser var stikkordene for utviklingen, en holdning som viste seg å virke mot sin hensikt. Uten bred medvirkning av alle verdens stater og dyp legitimitet for sin politikk med forankring i folkeretten, ville ikke USA kunne bekjempe terrorismen. Her viste Washington er underlig mangel på politisk modenhet som i ettertid vil bli stående som en milepæl. Krigen mot Irak vil antakelig bli stående som et stort feilgrep på linje med Vietnam, ut fra USAs egne interesser, for i stedet for å fjerne et påstått terror-rede er det skapt et nytt.
Menneskerettighetene
Kanskje historikere om 50 år vil feste seg ved et annet epokeskifte. Annen halvdel av det 20. århundre var, tross den kalde krigens lammende effekt, menneskerettighetenes epoke. Toppunktet ble nådd i 1997 da Chiles diktator Augusto Pinochet satt i forvaring på den engelske landsbygda og så vidt unngikk å bli utlevert til Spania for overgrep mot spanske statsborgere under kuppet i 1973.
11/9 drev forsvaret av menneskerettighetsidealene på defensiven. Nå ble ikke talen så mye om menneskets verdighet, opplysning, rettsstat og like rettigheter. Nå snakket man om terrorbekjempelse i lovens grenseland, i en sikkerhetsstat som kanskje vil gjøre slutt på demokratiets rettsforestillinger.
Ja, skulle dette skje i tiårene etter 11/9, vil det lovstyrte folkestyret gå i graven, ikke på grunn av Hitler, Stalin og Mao, men på grunn av en indre uthuling av ren frykt. Det ville være å gi Osama bin Laden seierskransen. Det er langs denne front kampen om betydningen av 11/9 vil bli utkjempet. Men som Benjamin Franklin formulerte det for over 200 år siden: ’Den som vil ofre friheten for å oppnå trygghet, oppnår det ikke og fortjener ingen av delene’.
Nei, hvem vet om historien virkelig har snudd? Godt vi ikke vet.
Artikkelen er publisert under vignetten „Akkurat nå“ i avisen VG mandag 11. september 2006.
