Tekst: Professor Guri Hjeltnes, Institutt for kommunikasjon, kultur og språk ved Handelshøyskolen BI.
Ibsenfestivalen 2006 i Nydalen: Jeg har fanget opp et sted, en gang, at dagens mennesker bearbeider like mange stimuli og fatter like mange valg i løpet av én dag som et menneske på 1700-tallet ble konfrontert med i løpet av et helt liv! Min første tese må jeg derfor kalle:
Tese 1: KAKAFONIEN
Verden har aldri vært mer stimulansrik enn i dag. Vi bombarderes med inntrykk i et omfang og med et støynivå som aldri tidligere. Dette fører til en overmetthet på inntrykk og truer med å frata oss evnen til å skille mellom viktig og uviktig, pseudoinformasjon og kunnskap, uutholdelig letthet og innsikt.
Jeg overlater til dere å tenke gjennom hvilke utfordringer denne KAMPEN OM OPPMERKSOMHETEN får for en utdanningsinstitusjon som vår. Og hvilke trusler underholdningskrav og over-pedagogisering av høyere utdanning og undervisning reiser.
La meg være herlig politisk ukorrekt et øyeblikk: Vi her på Handelshøyskolen BI burde kanskje, en gang i blant, bli bevisst umoderne som et kjent college i USA, St. Johns, er blitt: Der leser de bare klassikere og mener de forstår den moderne verden mye bedre slik. ”The New Program” eller ” The Great Books Program.” Der tales det om dannelse. Det bør vi gjøre mer av.
En tankeställare til BIs nye rektor før rutinene har knekt hans fantasi: Hva med å fjerne alle stensiler og halvkokte lærerbøker, i alle fall i noen sentrale kurs, og erstatte dem med klassikere innen feltet? Bare klassikere! Ikke for alltid, men for en periode, kanskje ikke en måned, men en uke, eller rett og slett en fast dag. Krigsropet kunne være: Bort med yngre bøker, for en stakket stund. Inn med de virkelig tunge, klassiske bidragene. Et ”The BI Program” med Henrik Ibsen, Kirkegaard, filosofene og andre klassikere. Som et bevisst forsøk på å demme opp for tankens manufaktur og lettfordøyelige ideer i kakafoniens tidsalder.
Tese 2: SAMTIDIGHETENS NÆRVÆR
Gjennom CNN og en lang rekke internasjonale nyhetskanaler gis vi illusjonen om at vi er med i begivenhetene der de skjer på andre siden av kloden. Vi gis inntrykk av deltakelse og nærvær der og da. Det skjer en svekkelse av vår følelse av tid og rom. Det skjer ofte en øyeblikkets følelsesstigning; vi blir med i en pseudo-verden av umiddelbarhet. Vi tror vi får innsikter om verden fordi vi vitterlig ser tingene skje.
Her er farene mange. Nyhetsstrømmen og bilder gir jo bare kladdebøker. Som historiker må jeg minne om det gamle ord: Det er først i skumringen at Minervas ugle letter. Eller lettere sagt: først når begivenhetene har lagt seg, at vi kan begynne arbeidet med å forstå dem, avkle dem deres skinn av forståelighet og selvrepresentasjon.
Vi må alltid skille mellom å oppleve og å forstå. I dagens medieflimmer er dette en viktigere tese enn noensinne.
Tese 3: GRIPE FOR Å BEGRIPE
Vi må gripes for å begripe. Vi må beveges for å kunne bevege og bli del av en bevegelse. Ordene utsier noe sentralt om forholdet mellom følelse og handling, emosjon og erkjennelse. Skal vi handle, må vi bli beveget av et inntrykk, en erkjennelse, et argument eller et moralsk bydende krav.
Men i et samfunn overmett på inntrykk av så mange slag, fra de mest subtile til de mest vulgære, har vi større og større vansker med å bli grepet av entydige følelser, hvis de da ikke umiddelbart drukner i en motsatt følelse. Utfordringen er denne:
Vi må kunne holde på følelsenes motiverende virkning, men la dem filtreres gjennom vårt rasjonelle, kunnskapsfunderte begrepsapparat for på den måten å unngå følelseskitsch: de billige, overfladiske følelser som ligger sentimentaliteten nær. Slike følelser er lettere å manipulere fordi di er så lite innsiktsgivende. De bare modulerer, de løfter oss ikke i innsikt.
BI bør utfordres til å kunne vie mer tid til denne siden ved vårt sanse- og kunnskapsapparat.
Tese 4: SLUTTEN PÅ USKYLDEN
Siden vi ikke nødvendigvis vet så mye mer, men i alle fall blir bedre kjent med tingene der ute enn før, gjennom globaliseringen av mediene, kan vi heller ikke lenger dekke oss bak uvitenhet når vi ikke føler ansvar for verden. Tidligere var det mulig å gjennomføre de forferdeligste grusomheter uten at verden så det: pogromer, deportasjoner, utslettelse av urfolk, konsentrasjonsleire, tilintetgjøringsleire.
Nå får vi heller ikke i dag alt fram i lyset med en gang, som for eksempel folkemordet i Rwanda. Vi blir kjent i ettertid, men ikke lenger så lenge etterpå.
I dag, nå, vil det alltid være tilgang til informasjonskilder: nett, radio, fjernsyn, stedlige journalister og frivillige organisasjoner med sine kontakter (Amnesty, Human Rights Watch, o.l.) Nå kan vi ikke si: Vi visste ikke, slik vår egne diktaturbeundrere, fra 1930-tallets Hitler-sympatisører og Stalin-begeistrede til 1970 og 80-tallets Mao og Pol Pot-dyrkere. Det er et sivilisasjonssprang i positiv retning.
For en handelshøyskole blir denne tese ekstra sentral for med næringslivets globalisering kan intet firma, bør intet firma, si: vi kjenner ikke effektene av vår virksomhet. Men likevel hører vi det jo ofte: ”Vi visste ikke, hadde ikke kunnskap nok, det var så langt borte” – ansvarsfraskrivelse.
Tese 5: IDEOLOGI PARADOKSET
I dag har intet enkelt tankesystem absolutt forrang. Man kan kanskje si at det tankesystemet som i dagens verden kommer nærmest universell aksept, er det rettstatlige demokratiet og menneskerettighetsideen. Men etter 11/9 er dette politiske grunnlaget for den vestlige verden satt på harde prøvelser. Kanskje vi fremtiden se det rettstatlige demokrati bli uthulet i selvforsvarets navn, på grunn av en voksende terrorfrykt – med de kjente juridiske følger: bredere og dypere unntakslovgivning i kampen mot terrorismen. Da har virkelig Osama bin Laden vunnet, da har vi gitt ham seierskransen: Hvis demokratiet begår harakiri for å knekke ham.
På et dypere plan er paradokset dette: Demokratiet har utholdt, demokratiet har beseiret alle totalitære anslag i det 20. århundre, enten trusselen kom fra venstre i form av bolsjevisme og stalinisme, eller fra høyre i form av fascisme eller nasjonalsosialisme.
Etter kommunismens fall – tenk så kort tid siden dette skjedde – kunne ingen forestille seg at beslektede totalitære tankeformer skulle dukke opp igjen i religiøs form, så få år etter. Den ene ideologtrusselen er avløst en ny.
Trusselen nå er ikke fra massebevegelser, men fra fanatiske grupper som aldri vil vinne med egne midler, men som kan spre så mye irrasjonell frykt at den nye sikkerhetsstaten gjør rettstaten til et rent skjelett, politikken til en mer og mer frenetisk kamp om å introdusere mer og mer skremmende tiltak. Ekstra paradoksalt er det at denne nye terrorbølgen ikke har noe politisk, sosialt eller økonomisk program som kan gi deres folk en bedre fremtid, utover å kreve absolutt religiøs renhet.
Det var slik Alexis de Tocqueville forestilte seg demokratiets slutt, et trygghets- og velferdsnarkomant folk som la seg til rette i en altomfattende stat – som uten krav kranset seg om borgernes trygghetsbehov. Verden er ikke slik – ennå. Men kommer vi dit?
Artikkelen baserer seg på foredraget ”Verden i dag” som Guri Hjeltnes holdt på symposiet ”11/9: Toleranse og ytringsfrihet i Ibsenåret”, arrangert av Riksteatret og Handelshøyskolen BI mandag 11. september 2006 mellom klokken 9 og 11. Symposiet markerte avslutningen av Ibsenfestivalen 2006 i Nydalen.
