Tekst: Professor Jan Grund, Instittutt for offentlige styringsformer ved Handelshøyskolen BI.
Resept for bedre helse: Hele den industrialiserte verden strever med å finne «resepten» for hvordan en kan gi hele befolkningen helsetjenester av høy kvalitet. Det som kjennetegner de norske myndighetenes politikk, er at vi bruker mye penger, og at vi har fått en sykehusreform og en fastlegereform.
I prinsippet er dette to gode styringsverktøy.
- Ordningen med statlig eierskap og regionale helseforetak og de enkelte sykehus som egne rettssubjekt gjør det er mulig å «kombinere» politisk styring med profesjonell drift.
- Fastlegeordningen betyr at alle pasienter kan ha en rådgiver - en «portvakt» - med et helhetlig ansvar.
Helse-Norges fire utfordringer
Spørsmålet er om reformenes intensjoner blir gjennomført i praksis. Her er det i hvert fall fire store utfordringer:
- Samspillet mellom helsetjenesten i kommunene og sykehusene må bli bedre. Manglende samhandling skaper i dag problemer både for pasienter og helsepersonell. I de senere år har aktiviteten i sykehusene økt. Flere pasienter er blitt behandlet på dagtid og skrevet ut hurtigere. Utviklingen av nye behandlingsmetoder vil føre til at denne trenden fortsetter og at stadig flere pasienter vil bli utskrivningsklare. For å håndtere disse pasientene på en god måte må samarbeidet mellom kommunene, fastlegene og spesialisthelsetjenesten bli bedre. Det må skje opprydding i gråsonen mellom disse aktørenes ansvar. Gjennom et samarbeid mellom Kommunenes Sentralforbund, Den norske lægeforening og de regionale helseforetak bør det etableres konkrete avtaler for samhandling.
- Spilleregler for hvordan sykehus skal foreta nødvendige investeringer må bedres. Gamle og uhensiktsmessige bygninger er dyre i drift, og tar ressurser fra pasientbehandling. Knappe investeringsmidler prioriteres til lovpålagt vedlikehold. Det foreligger ikke en samlet investeringsramme for vedlikehold og fornyelse i norsk sykehussektoren. De regionale foretak mangler insentiver for å foreta kapitalrasjonaliseringer. En rekke store byggeprosjekter (St. Olavs Hospital, Nye Ahus) binder store ressurser, samtidig som det er stort press på å vedlikeholde og fornye andre sykehusbygninger. Hele investeringsregimet for foretakene bør gjennomgås med sikte på å finne gode løsninger for utbygging/modernisering uten at pasienttilbudet rammes. Avskrivninger bør baseres på den reelle verdien av bygningsmassen slik at sykehusregnskap (som tidligere helseminister Tore Tønne gikk inn for) kan håndteres i tråd med regnskapslovens prinsipper.
- Bedre samordning av sykehusene i hovedstadsområdet. I Oslo-regionen er det mange store sykehus. For å få en best mulig utnyttelse av ressursene er det viktig at virksomheten ved disse sykehusene sees i sammenheng slik at en kan unngå flaskehalser og overkapasitet. Nærmere samarbeid mellom sykehusene i Oslo-området kan også gi hovedstadsområdet større forskningsmessig slagkraft i den internasjonale konkurransen i høyspesialisert medisin. Det bør vurderes å slå sammen de to regionale foretakene på Østlandet og Sørlandet - Helse- Øst og Helse- Sør til ett sykehusforetak. Innenfor dette foretaket kan det etableres et «Hovedstadssykehusselskap» som omfatter alle (de offentlige) sykehusene i Oslo området.
- Kvaliteten på sykehusenes indre liv må hele tiden forbedres. Alle sykehus må utvikle strategier for kvalitetsutvikling, personalutvikling og økonomistyring. Hvert år oppstår det kvalitetssvikt som kunne vært unngått. I de fleste sykehus er sykefraværet for høyt. Mange sykehus og sykehusavdelinger bruker mer ressurser enn de har.
Gode signaler i statsbudsjettet
Regjeringen ga et godt signal i revidert statsbudsjett 2006 når det ikke kom tilleggsbevilgninger til sykehus som ikke klarte å holde rammene. Fra mange hold hevdes det at det er nedskjæringer i sykehussektoren. Det er ikke riktig.
Hvert år vokser budsjettene, men de vokser ikke i takt med forventningene. Det stilles store krav til styrer, ledere og politikere for at aktiviteten kan tilpasses rammene på en så god måte som mulig.
Politikernes utfordring er at de må «binde seg til masten» og la styrene gjennomføre politisk upopulære tiltak.
Hva styrene og lederne må gjøre
Styrer og ledere må forstå at det er politiske føringer i at bestemte utsatte pasientgrupper skal prioriteres.
Ledere har et totalansvar for at sykehusene drives godt. For å styrke kvalitetsarbeidet bør det innføres et nasjonalt system for kvalitetskontroll og kvalitetsgodkjenning som gir de enkelte sykehus insentiver til å bli like fokusert på kvalitet som på økonomi.
Lærende nettverk
For å styrke lederfunksjoner må det i alle de fem helseregionene etableres lærende nettverk hvor ledere og medarbeidere, som skal sette beste praksis ut i livet, kan lære av hverandre.
For å stimulere arbeidet med å utvikle bedre driftsformer og bedre ledelse bør det settes i gang pilotprosjekter der det eksperimenteres med ulike strategier for å utvikle sykehusene til lærende organisasjoner.
Vi vil alle, en eller annen gang i livet, ha glede av et sykehusvesen som er politisk finansiert og styrt og profesjonelt drevet.
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 5. oktober 2006.
