Tekst: Anne-Britt Gran, førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon, kultur og språk, Handelshøyskolen BI.
Kronikk: Kulturminister Trond Giske innser at vi lever i et flerkulturelt land, han er for kulturelt mangfold og vil bruke kulturpolitikken til å styrke et flerkulturelt Norge. Det er det god grunn til å være glad for, for tenk over hva det motsatte alternativet innebærer.
Så får det heller være at Linn Ullmann synes det hele blir for sosialdemokratisk og kardemommeby-aktig. Nå er det ikke akkurat noe som tyder på at Kardemommebys lykkeliv er like rundt hjørnet i Norge. Med Fr.p. som landets største parti, er ikke den flerkulturelle freden i ferd med å senke seg over landet.
Kultur og samfunnsbygging. Jeg er enig med kulturministeren i at det er en god idé å bygge et velfungerende flerkulturelt samfunn og at kulturen kommer til å spille en vesentlig rolle i den byggingen. Det er på høy tid at vi får en mindre nasjonalistisk og en mer flerkulturell kulturpolitikk i Norge. Derfor var det med stor interesse jeg leste Giskes kronikker i Aftenposten. For hvordan har han tenkt å gjøre dette i kulturpolitisk praksis? Her er ingen nye virkemidler, og det skorter på konkrete politiske strategier. Et av Giskes mål er at en pakistansk skuespiller kan spille Peer Gynt uten at noen reagerer på hudfargen. Målet er oppnådd i flere andre land, og det er faktisk et mål for mange fargede skuespillere og regissører. Vil kulturministeren foreslå å kvotere inn pakistanske søkere til Teaterhøgskolen?
Kvoterte skuespillere? Hvordan skal Giske få skuespillere, billedkunstnere, dansere, musikere og forfattere med ulik etnisk bakgrunn inn i kulturlivet (forutsetningen er selvsagt at de selv vil det)? Kan vi vente en sterk økning i øremerkede penger til flerkulturelle aktiviteter og til kunstnere med ikke etnisk norsk bakgrunn? Vil Giske innføre kvoteringsordninger på kunstskoler, i kulturinstitusjoner, i kunstneriske utvalg og i hans eget departement? Vil han straffe kulturinstitusjonene økonomisk hvis de ikke er seg sitt flerkulturelle ansvar bevisst - for eksempel hvis teatrene ikke bruker fargede skuespillere i hovedrollene?
Det flerkulturelle samfunn. Allerede i Stortingsmelding nr 47, "Om kunstnarene" (1996-97), ble det slått fast at det skal satses på "tiltak som stimulerer til likestilling for profesjonelle kunstnarar med innvandrerbakgrunn i kunstlivet". I 1998 startet Norsk kulturråd "Mosaikk - program for kunst og det flerkulturelle samfunn".
Programmet hadde som mål "å bidra til å fremme og integrere fler- og tverrkulturelle uttrykk i de etablerte kunst- og kulturpolitiske ordningene og i kunstinstitusjonens daglige virke, å bedre minoriteters muligheter for kulturell utfoldelse på egne premisser og å bedre minoriteters deltagelse i kunst- og kulturliv som utøvere, som publikum og som ressurspersoner".
Mavedans og Henie Onstad. I løpet av tre år var det 237 aktører som hadde søkt om penger, 120 prosjekter fikk. De økonomiske rammene var på fem millioner per år og bevilgningene til de ulike prosjektene varierte fra 20 000 til en million kroner. Aktivitetene rommet alt fra mavedans, sigøynerfestivaler til etterutdannelsestilbud ved Norges Musikkhøgskole og såkalt postkolonial kunst på Henie Onstad Kunstsenter.
Jeg evaluerte dette programmet (se "Mosaikk - når forskjellen forener", Norsk kulturråds rapportserie nr. 28, 2002). Konklusjonen var slik: For å nå de kulturpolitiske målene i Mosaikk er det nødvendig med øremerkede midler over lang tid (som Mosaikk, Open scene, Artists in Motion). Man må segregere (skille minoriteter ut i støtteordningssammenheng) for å oppnå integrering på sikt, og man må kvotere de marginaliserte inn på majoritetens arenaer (i kunstutvalg og lignende).
Jeg kaller disse virkemidlene for omveier, men omveier vi trenger. Man må snarere betrakte slike integreringsvirkemidler som helt temporære strategier som er nødvendige i en bestemt tid: I Norge i 2006.
Videre må man utvikle et mangfold i støtteordningenes kvalitetskriterier, som hverken favoriserer den vestlige kunstestetikken eller som krever at "De andre" til enhver tid lager eksotisk eller hybride kunstuttrykk.
Særlig det hybride kunstuttrykket har vært en estetisk favoritt i Norsk kulturråd i en årrekke, slik også i Mosaikk-programmet. Hybriden må ikke bli et estetisk påbud for innvandrerkunstnere.
Institusjonell rasisme. For mange er slike politiske virkemidler helt utenkelig, og de er relativt uforenlige med en kunstinstitusjon som har kvalitet og nyskapning i seg selv som høyeste verdi. Den vestlige kunstinstitusjonen er uhelbredelig eurosentrisk i sin oppførsel, født som den er på europeisk jord på 1700-tallet. Den krever en vestlig forståelse av kvalitet - knyttet til form, en vestlig forståelse av profesjonalitet - knyttet til bestemte autoriserte utdannelsesinstitusjoner og en vestlig genreforståelse.
Det fører til en institusjonell rasisme i kunstfeltet: Selv om individene i kunstlivet ikke er rasistiske og ekskluderende, fører regler, normer og handlinger i feltet til rasistiske konsekvenser. Som for eksempel: Når vi ikke ser pakistanske skuespillere i norske Ibsen-oppsetninger, skyldes det ikke minst scenerealismen som form og norm. Både Peer Gynt og Nora var hvite og norske i Ibsens skuespill. En svart Peer Gynt er rett og slett ikke realistisk i kunstnerisk forstand. I Norge spiller pakistanske skuespillere stort sett seg selv: Pakistanske innvandrere.
Intet kardemommebyliv. Denne institusjonelle rasismen må en flerkulturell kulturpolitikk forholde seg til hvert sekund. Å bedrive en slik kulturpolitikk blir ikke noe kardemommebyliv. Problemene vil dukke opp på tre fronter:
- Aktører i vestlige norske kunstinstitusjoner vil ikke fire på sine kvalitets- og profesjonskrav.
- Kunstnere av ikke-etnisk norsk opprinnelse som allerede tilhører den vestlige kunstinstitusjonen vil hverken ha øremerkede midler eller kvoteringer, for det forringer deres status i systemet (det kom tydelig frem i evalueringen).
- Det blir en kamp om økonomiske ressurser, hvis ikke kulturbudsjettet øker betydelig.
Pragmatisk tenkning. En flerkulturell kulturpolitikk vil ikke gjøre alle til lags samtidig, og den må selv utformes som en mosaikk av ulike virkemidler og heterogene strategier. Segregering på ett område, men ikke nødvendigvis på alle. Kvotering på det feltet i år og på et annet sted de to neste. Ingen øremerking på det området akkurat nå osv. osv. Det må tenkes pragmatisk, temporært og kontekstuelt, og hele tiden må man være tett på feltet og aktørene der. En dag er ikke hudfarge lenger gjenstand for oppmerksomhet, så sant ikke kunstverket selv peker på den. Uten visjoner ser man ingenting.
Den norske folkesjelen. Giske er jo også kirkeminister . . . Det vil si at religionen er Giskes bord, og som kultur- og kirkeminister har Giske dessuten ansvaret for de ikke helt maktesløse områdene medier og sport.
Kulturministeren har altså makt over store samfunnsinstitusjoner som kunsten, religionen, den fjerde statsmakt (mediene) og sporten - den norske folkesjelen. Hvem sa at denne ministerposten er en lettvekter? Hvis man virkelig vil gjøre noe med det flerkulturelle Norge, er det nettopp kulturminister man skal være.
Hvordan har så statsråden i praksis tenkt å bruke sin post - med alle de samfunnsområdene den dekker - til å bygge et velfungerende flerkulturelt Norge?
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 17. mars 2006.
