Pengepolitikk og rentesetting: 29. mars 2001 instruerte regjeringen Norges Bank om å innføre et inflasjonsmål på 2,5 prosent. Dette innebar en av de største makroøkonomiske reformene noensinne i norsk økonomisk politikk. Inflasjonsmålet feire i disse dager sitt femårsjubileum.
Førsteamanuensis Kai Leitemo ved Handelshøyskolen BI gir Norges Bank god attest for utøvelse og kommunikasjon av pengepolitikken.
- Kommunikasjonen fra sentralbanken fremstår som meget klar, både med hensyn til hva den forsøker å oppnå og hva den vil gjøre for å nå målsettingene i pengepolitikken. De siste fem årene preges av en imponerende progresjon og evne til å ta ny kunnskap innover seg – kort sagt: modning.
BI-forskeren er ikke like imponert over regjeringens rolle i pengepolitikken:
- Per i dag er mandatet til pengepolitikken enten svært uklart eller så innebærer mandatet faktisk noe annet enn det sentralbanken gjør, hevder Leitemo, som ber regjeringen rydde opp i uklarheten.
- Det hadde vært et bidrag til å gjøre Norges Banks inflasjonsbekjempelse mer troverdig om bankens uavhengighet kunne formaliseres bedre. Med et klarere mandat som gjør etterprøvingen lettere, vil det være få grunner til ikke å kutte koblingen mellom regjeringen og sentralbanken. Sentralbankens posisjon må heller avhenge av i hvilken grad den leverer i henhold til mandatet, melder Leitemo.
I tillegg til en klargjøring av mandatet og styrking av sentralbankens institusjonelle stilling utfordrer Kai Leitemo regjeringen til å vurdere følgende to endringer:
- For det første bør inflasjonsmålet reduseres til to prosent. Min begrunnelse er ikke at det er opportunt ut fra den nåværende makroøkonomiske situasjonen (med det er jo også det). Begrunnelsen er at vi da får et inflasjonsmål som er mer på linje med det i utlandet. Økonomisk teori tilsier også at de fleste kostnadene med inflasjonen øker med dens nivå, mens noen betydelig ulemper med en varig lav inflasjon først oppstår på et nivå som ligger vesentlig under to prosent. Regjeringens argumentasjon rundt å sette inflasjonsmålet til 2,5 prosent virket også i sin tid snodig.
- I den grad regjeringen fortsatt ønsker å benytte finanspolitikken som et stabiliseringpolitisk virkemiddel, bør strategien for bruken av finanspolitikken endres. Under et inflasjonsmål vil finanspolitikken først og fremst påvirke hvilken innretning renten bør ha for at inflasjonsmålet skal nås. Dersom det føres en ekspansiv finanspolitikk, vil renten måtte være høyere enn den ellers kunne ha vært. Derfor er det viktig at den fleksibiliteten som er i finanspolitikken, brukes med utgangspunkt i dette, og ikke kun mekanisk øker ekspansiviteten i nedgangskonjunkturer og reduserer den i oppgangskonjunkturer. En oppgangskonjunktur kan faktisk være nødvendig for varig å øke inflasjonen. Dersom finanspolitikken hindrer det, må rentene settes enda lavere. Da kan inflasjonsmålet bidra til finansiell ustabilitet på sikt. Det burde være unødvendig.
Artikkelen er basert på en kronikk publisert i Dagens Næringsliv 29. mars 2006.
