Tekst: Professor Jan Grund, Institutt for offentlige styringsformer, Handelshøyskolen BI.
Kronikk: "Min rolle er ikke kunstnerens. Min rolle som kulturpolitiker er å tilrettelegge for at kulturarbeidere, kunstnere og intellektuelle skal kunne skape kunst og kultur", sa kultur- og kirkeminister Trond Giske på en kulturpolitisk konferanse under filmfestivalen i Haugesund.
Tilsynelatende er det liten strid om kulturpolitikken. Den er blitt en integrert del av etterkrigstidens velferdspolitikk og gradvis har kultursektoren fått en større plass både på den politiske dagsorden og i landets økonomi.
Det er blitt en viktig oppgave for våre kulturstatsråder å administrere vedtatte opptrappingsplaner på kostnadskrevende områder som operabygg, bibliotek, museer og arkiver. Dagens regjering har "vedtatt" at kulturens andel av statsbudsjettet skal økes til 1 % innen 2014.
Velferds- og fagforeningspolitikk
Sett fra kultur- og kunstinstitusjonenes side er det selvsagt bra at de politiske myndigheter binder seg til å prioritere kunst og kultur i forhold til andre oppgaver.
Mange deler av sektoren trenger større bevilgninger. På den annen side er det uheldig hvis kulturpolitikken blir for mye velferdspolitikk og fagforeningspolitikk. Politikken må ta utgangspunkt i hvilken rolle kulturen og kunsten skal spille, og i analyser av hvilke virkemidler som bør brukes for å nå de samfunnsmessige mål på kunst- og kulturområdet.
Med et slikt utgangspunkt ser en at kulturpolitikken preges av en rekke dilemmaer som må komme mer frem i den offentlige debatt.
Både egenverdi og instrument.
Den viktigste motsetning er å håndtere dilemmaet som består i at kultur og kunst både er en verdi i seg selv og et redskap for noe annet. Gjennom å bygge ut kulturinstitusjoner knyttes by og bygd sammen. Ved å ha et levende kulturliv trekkes turister til landet. Og tilgang på kultur er viktig lokaliseringsfaktor for bedrifter.
Når operaen lokaliseres i Bjørvika vinner en ny bydel frem i Oslo, ved å spille på norsk kultur står våre bedrifter sterkere i den internasjonale konkurransen og ved å lese Henrik Ibsen blir vi (som både næringslivsledere og samfunnsvitenskapelige forskere sier det) bedre til å forstå mennesker og til å utøve lederskap.
Virkemiddel for integrering
En spesielt krevende politisk utfordring er å bruke kunsten og kulturen som virkemiddel til å få best mulig integrering av ulike etniske grupper i det norske samfunn. Når Oslo skal utforme sin kulturstrategi, må byen være seg bevisst at det bor omtrent 200 nasjonaliteter i Oslo. Gjennom de senere år er det stadig blitt klarere at kunst og kultur er viktige instrumenter for å realisere mange samfunnsmessige mål.
Et kulturbudsjett er i høy grad utgifter til inntekts ervervelse.
Ikke politiske mål
På den annen side må en være seg bevisst at hoveddrivkraften for våre kunstnere og kulturarbeidere ikke er å innfri politiske mål. Som en komponist en gang sa det: "Jeg komponerer ikke musikk for å stimulere salget av laks til utlandet. Ei heller komponerer jeg musikkdramatikk for å stimulere utviklingen av en bydel i hovedstaden. Jeg skaper kunst av helt andre grunner. Jeg vil gjerne at min kunst og alle andres kunst skal ha en egenverdi."
Rent logisk er det mulig å håndtere balansen mellom kunsten og kulturens egenverdi - og rollen som instrument for å realisere noe annet. Rent politisk er det derimot en krevende oppgave å formulere et godt kulturpolitisk program som både ser på kunst og kultur løsrevet fra økonomisk nyttetenkning og som lovpriser kulturens økonomiske nytteverdi. For å håndtere dette dilemmaet bør politikere bli bedre til å skille mellom kunst og kultur.
Hva er kunst, hva er kultur?
Kultur er det åndelige fellesskap som uttrykker vår identitet, og som holder oss sammen som folk. Det er et bredere begrep enn kunst. Kunsten har et mer utforskende, grensesprengende element i seg enn kulturen.
Mens kulturpolitikken kan sies å ha som hovedoppgave å skape integrering og identitet, er kunstpolitikkens formål å bidra til god kunst.
Det utfordrende er at god kunst - som skal være oppsplittende og ofte konfliktskapende - ikke sjelden representerer nesten det motsatte av hva kulturpolitikken har som mål. Mens kulturen skal gi oss identitet og gjøre oss trygge, skal kunsten gjøre oss kritiske og innovative.
God kunst lages sjelden på bestilte oppdrag fra offentlige organer. For å stimulere til kunstnerisk nytenkning er det viktig at det er flere finansieringskilder enn de offentlige budsjettene. Kunst i Norge trenger private fond og stiftelser (som Fritt Ord) for å unngå at kunstens avhengighet av det offentlige blir for stor.
Arbeidsintensive institusjoner
Det er ikke like lett å rasjonalisere kulturproduksjon som det er å lage klokker og biler. Det kreves omtrent like mye arbeidsinnsats i dag for å fremføre et musikkstykke av Mozart og en teaterforestilling av Ibsen som det gjorde for 100 år siden. Det ligger ingen kunstnerisk effektiviseringsgevinst i å spille Mozart og Ibsen hurtigere.
Kulturproduksjon preges av det økonomene kaller Baumols sykdom, dvs. av en arbeidsintensiv karakter med begrensede muligheter for produktivitetsvekst. Mens økt produktivitet i en stor del av næringslivet gir grunnlag for økte lønninger til de ansatte, må budsjettene øke for å gi de ansatte i kulturbransjen lønnsøkninger.
Kostnader før inntekter
Myndighetenes budsjettproblem er at det er vanskelig å innfri alle arbeidsintensive institusjoners ønske om "full" lønns- og priskompensasjon. Kultur- og kunstprodukter tilbys gjennom bedriftslignende organisasjoner som teater, orkester og museum. Sett fra disse institusjonenes side er mangelfull kompensasjon problematisk.
Kultur er som annen risikonæring karakterisert ved at kostnadene kommer før inntektene. Svikter publikum en dyr oppsetning, samtidig som offentlig tilskudd vokser mindre enn lønninger og priser, må institusjoner ty til nedbemanning for å få budsjetter i balanse.
Betydningen av lederskap
Kultur- og kunstinstitusjoner er kunnskapsorganisasjoner som stiller store krav til strategisk lederskap, økonomistyring og personalarbeid. Institusjonene preges av stor mystikk. Artister og kunstnere har store individuelle faglige ambisjoner. Det er institusjonenes ledere som må klare å "utløse" det kreative i bedriftskulturen, og få sterke individualister til å samarbeide om å lage gode kunstneriske opplevelser.
Det organisatoriske og det kunstneriske må sees som to sider av samme sak, og det er ledernes oppgave å klare balansegangen mellom kunstneriske og økonomisk-administrative hensyn. Som leder må du utnytte spenningene - ikke tro at de kan elimineres.
Nasjonalmuseet, NRK og Operaen
Kultur- og kunstorganisasjoner som Nasjonalmuseet, NRK og Den Norske Opera trenger nå ledere med både faglige, administrative og relasjonelle ferdigheter. Å rekruttere gode ledere er en viktig betingelse for at kultur- og kunstpolitikken skal klare å realisere sine samfunnsoppdrag innenfor de rammer institusjonene må arbeide.
Kulturpolitikere, kulturledere og kulturarbeidere må forstå sine roller, og spille på lag.
Jan Grund er professor i helseledelse, men har også lang erfaring fra styrer i norsk kulturliv. I dag er han styreleder ved Oslo Nye Teater og styremedlem i Oslo Kinematografer og Black Box.
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 18. oktober 2006.
