Tekst: Guri Hjeltnes, professor i journalistikk ved Handelshøyskolen BI.
Mongstad har vært et mareritt for både politikk og industri. Kostnadene ved oppbyggingen av oljeraffineriet på Mongstad ble et enormt sjokk og satte begrepet ”overskridelser” på dagsorden så allmennheten skvatt.
Milliarder i overskridelser
Statoil hadde en enestående posisjon i Norge den gang på 1980-tallet. Statoil var heleid av den norske staten, organisert som et aksjeselskap der Olje- og energidepartementet eide alle aksjene og forvaltet overskuddet. Så kom overskridelsene, milliard for milliard. Konsernsjef Arve Johnsen mistet jobben etter overskridelser på 5,4 milliarder kroner – ”en mong”.
Nå er ikke milliarder lenger hva det var. De har det med å øke i antall her på oljeberget. Hva de endelige kostnadene vil være ved de to stegene i utbyggingen av kraftvarmeverk og CO2-renseanlegg på Mongstad, er usikre – anslagene ligger på fire milliarder fram til 2010 og seks milliarder fram til 2014. Da skal et fullskala anlegg for CO2-fangst være klart. Men teknologien som trengs, skal testes og utvikles, ingen vet sikkert. Verken Statoil, Staten, politikerne, miljøbevegelsen.
Et mareritt kan Mongstad åpenbart fortsette å være – for politikerne, og muligens også for Statoil som har gått med på at rensing må til – om noen år. Umiddelbart har statsminister Stoltenberg løst den politiske floken. Ja, metaforene flagrer for tiden. Finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen tydde til ørkendyrene, det var svelget noen kameler i prosessen.
Verdensmester
Norge skal bli verdensmester på to fronter, verdensledende i produksjon av betydelige mengder kraft og verdensledende i å fange klimagassen CO2. Disse to motstridende hensyn, ble framstilt av statsminister, miljøvernminister og olje- og energiminister i forskjønnende ordelag – kraftvarmeverket på Mongstad er et energimessig og miljøpolitisk prosjekt i harmoni, det hele er en ”utslippstillatelse av miljømessig gevinst”.
Kompromissløsningen gir Statoil tillatelse til å etablere gasskraftverk i tilknytning til sitt raffineri på Mongstad, mot at Statoil inngår en forpliktende avtale som skal sikre full CO2-rensing fra 2014 - fire år etter oppstarten i 2010. At ”makta rår” er gammelt nytt, men den som har diktert avtalen nå var Statoil, ikke politikerne. Det fantes ikke noe alternativ, sa Kristin Halvorsen, ”for det var ikke aktuelt for Statoil” å starte gasskraftverk med full rensing fra starten.
Seierherrene
Men er det så enkelt at det er Statoil eller Stoltenberg som er seierherre her? Etter som dagene går, og vi fordøyer vedtaket, er det god grunn til å snu litt på flisa. Jeg sier meg enig med Bellona som i Aftenposten lørdag ba miljøbevegelsen tørke tårene.
Dette kompromisset som faktisk setter et årstall for fullskalarenseanlegg i 2014, er enestående. For hva var ikke realitetene da regjeringen startet? Arbeiderpartiet ønsket ikke å kreve rensing, Statoil ønsket overhodet ikke noe renseanlegg – slik var utopier ved gasskraftverk.
Slik sett var SVs innfridde formulering i Soria Moria-erklæringen om at framtidig gasskraft skal ”baseres på CO2-rensing” helt avgjørende. Uten miljøpartiet SV i regjeringen intet vedtak som dette, rett og slett.
Miljøbevegelsen har vært opptatt av Mongstad helt fra 1970-tallet av. Det bør den fortsette med, for å overvåke at avtalen om gradvis oppbygging av renseanlegg for CO2 faktisk blir noe av. Ingen vet hvem som sitter i flertall etter stortingsvalget 2009.
Høyre og Frp har alt presisert at de ikke lover å frede avtalen. Det er bekymringsfullt, og viser at her må de tre regjerende partier ikke slippe taket, grepet eller kravet – selv om samarbeidet skulle gå i oppløsning. Og – miljøbevegelsen må ligge på hjul overfor politikere og Statoil, for å unngå store utsettelser og – i verste fall – at renseanlegg skrinlegges.
Heldigvis er det ikke slik at Norge eksisterer på en isolert øy. Utslipp av klimagasser og jordens oppvarming kommer til å stå på dagsorden i økende grad. Presset på behovet for endringer i adferd vil komme fra mange hold, i den fattige og i den rike verden. Det skal godt gjøres for et rikt land som Norge å gå tilbake på en slik avtale, ettersom de globale problemene rundt oss øker.
Noe mirakelliv blir ikke de kommende år for befolkningen i Nordhordland, med storutbygging og fortsatte utslipp i mange år av sur luft rundt Mongstad. Men én dag, forhåpentligvis i 2014, kan et fullskala renseanlegg starte opp. Etter vedtaket om det nye Mongstad-anlegget, er det bare å brette opp ermene og kjempe for at anlegget blir virkelighet.
Artikkelen er publisert under vignetten Akkurat nå i VG mandag 16. oktober 2006.
