Tekst: Øystein Noreng, professor ved Handelshøyskolen BI.
Oljelandet Norge: Som et utviklet land, verdens tredje største eksportør av olje og gass og en av verdens største eksportører av kapital har Norge interesser som er forskjellige fra alle andre. Norge er knyttet til EU gjennom EØS-avtalen. Den begrenser vår handlefrihet i olje- og gasspolitikken overfor land som i det vesentlige er importører. Norge er gjennom NATO knyttet til USA, som for tiden fører en pågående politikk overfor viktige oljeeksportører, deriblant Russland.
Enestående posisjon
I spørsmål om nasjonal råderett i ressurspolitikken, priser og volum har Norge viktige interesser til felles med andre olje- og gasseksportører, først og fremst medlemslandene i Organisasjonen av oljeeksporterende land, OPEC, som Norge ved enkelte anledninger har støttet for å stabilisere oljemarkedet.
Som eksportør av olje og gass har vi både sammenfallende og konkurrerende interesser i forhold til Russland, og interesse av et utvidet samarbeid til tross for historiske problemer og en fortsatt uløst grensetvist.
Norge står i all sin rikdom ganske alene utenrikspolitisk og handelspolitisk i forhold til olje og gass. Historisk har dette vært et problem overfor EU. Norge ble i sin tid presset til å gi opp salgsmonopolet for gass, GFU. EU hevdet at en norsk liberalisering var en forutsetning for en åpning av markedene og rørledningene på kontinentet, men gevinsten har vært begrenset. Selv om alle gassbrukere i EU i prinsippet fra 2007 fritt skal kunne velge leverandør, kan transporten fortsatt bli vanskelig og kostbar, særlig i Tyskland. Risikoen er også at et større antall selgere av norsk gass vil stå overfor et lite antall store kjøpere som dominerer markedene for både gass og kraft. I tillegg er beskatningen av gass i EU en belastning for Norge.
I Tyskland beskattes gass dobbelt, mens kull og kjernekraft ikke skattlegges. Norge kunne i denne sammenheng ha mer nytte av et organisert samarbeid med andre gasseksportører som Algerie og Russland, men som følge av forholdet til EU og USA er dette i beste fall ikke uten problemer.
Oljer spenning og konflikt
Energi har en økende betydning i internasjonal politikk, spenninger og konflikter. Det norske petroleumsengasjementet i Iran har i lengre tid vært ansett som uheldig av regjeringen Bush og dens forbundsfeller. Sommeren 2004 ble Statoil av en høyreorientert amerikansk tenketank utpekt som støttespiller for terrorisme på grunn av selskapets virksomhet i Iran. Etter et stort oljefunn samme sted er Norsk Hydro kommet i søkelyset. For Norge kan det historisk nære allianseforholdet til USA stå i økende motsetning til våre økonomiske interesser i forhold til olje og gass. Utviklingen i Barentshavet tilsier at forholdet til USA må veies mot forholdet til Russland. Det er ikke i norsk interesse å delta i et eventuelt amerikansk hardkjør mot regjeringen Putin, men å bidra til en forståelse og å bevare et godt forhold til Russland.
Slike motsetninger og problemer kan lett skape misforståelser og unødige gnisninger, og de krever diplomati, innsikt i andres interesser og evne til å fremføre egne syn. Norges interesser i forhold til EUs gassmarked krever en bedre innsikt i dette markedet, samtidig som vi skal ivareta våre øvrige forbindelser med EU. Det er en vanskelig balansegang, men den er ikke ny, selv om energi har fått en større betydning. Tilsvarende gjelder for Norges forhold til USA. Motsetninger i interesser og synspunkter i samband med olje og gass er intet nytt. For at Norge skal kunne hevde sine interesser og samtidig ivareta et godt forhold til USA, kreves på norsk hold en bedre innsikt i amerikansk politikk og et mer aktivt nærvær i Washington for å fremføre norske synspunkter. Dette er også et spørsmål om å finne støttespillere, ikke minst i oljeindustrien, skipsfarten og finansverdenen.
Internasjonal brobygger
Norge har enestående muligheter til å opptre som formidler og brobygger mellom eksportører og importører av olje og gass. En mer målrettet norsk innsats kan bidra til å stabilisere markedene og dempe konflikter. Den kan også gi forretningsmessig gevinst. For å fylle en slik rolle må Norge videreføre en uavhengig olje- og gasspolitikk, ruste opp kompetansen om olje og gass i Utenriksdepartementet, og bedre dialogen og samordningen med Olje- og energidepartementet, fortrinnsvis med deltagelse av Norsk Hydro og Statoil.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenposten økonomidebatt 6. juni 2006.
