Vi unngår å bli medskyldige i brudd på etiske normer når symboltung kapital investeres i tråd med etiske retningslinjer. Men investeringene bør også gjøres etter positive kriterier. Da blir vi medansvarlige for det som er rett.
Tekst: Dr. theol Kristian Alm, foreleser i næringslivsetikk, handelshøyskolen BI.
Etter utdelingen av Nobels fredspris for 2005 ble Nobelstiftelsen kritisert i norsk offentlighet for at prisvinnerne kan ha mottatt prispenger som stammer fra virksomhet de bekjemper. De usammenhengende svar fra Nobelstiftelsens ledelse førte nok til at det ble hengende igjen et ikke uberettiget inntrykk av at stiftelsen lenge kan ha hatt eierposter i selskaper som produserer klasebomber og atomvåpen.
Opinionsdanner: Det er naturligvis for å unngå slik mulig skyld i fremtiden at Nobelstiftelsen bør få etiske retningslinjer for sin kapitalforvaltning. De økonomiske investeringene til stiftelsen bør imidlertid også utformes i pakt med at man er en unik opinionsdanner. Til stor makt over verdensopinionen hører et stort ansvar for opinionen.
Det bør følgelig stilles strenge krav til de etiske retningslinjer som eventuelt skal styre Nobel-investeringene. Sjansene er store for at andre også vil ta etter et valg av etiske retningslinjer.
Valg av etikk: Samfunnsutviklingen i Norge har relevans for en diskusjon om valg av en slik etikk. Mange finansielle aktører går nå inn for at investering av symboltung kapital bør ha etiske retningslinjer. Men den kritiske vurderingen av hvilke retningslinjer som etisk sett er å foretrekke hører man altfor sjelden noe til. I et av de dokumenter hvor man burde forventet en grundig omtale av saken, Graverutvalget ( NoU 2003:22), forbigår man sentrale sider ved en slik vurdering i stillhet.
To veivalg: Det skjer til tross for at vurderingen er viktig for å konkretisere et av utvalgets mest sentrale prinsipper: Hvilke etiske grunntrekk omfattes i dag av en overlappende konsensus i vårt folk? Svaret lar seg knytte til kvalitetsforskjellen mellom to valg.
I Pensjonsfond – utland har man kun negative etiske retningslinjer for utvalg av hvilke selskaper man bør investere i. Det etiske råd filtrerer det totale investeringsunivers for selskaper som har ansvar for grove eller systematiske brudd på menneskerettighetene og gir Finansdepartementet råd om å la være å investere i disse. Man filtrerer dessuten de selskaper man er inne i etter samme kriterier og gir tilsvarende råd om å trekke seg ut av dem som svartelistes.
Snever etikk: Grunnen er i begge sammenhenger prisverdig. Man vil unngå å bli medskyldig i grove eller systematiske brudd på internasjonale etiske normer. Men alene er dette en snever bestemmelse av etiske minimumskrav. Den er bare negativ. Man mener det bare finnes en overlappende enighet om å unngå det lille området som er negativt (medvirkning til grove brudd via investeringer), i et folk som har mange, ulike moralsyn. I det aktive eierskap har imidlertid fondet omfattende etiske kriterier for å påvirke de selskaper man er inne i, slik H. Syse og K. Dramer viser i sin kronikk i Aftenposten tirsdag 17. januar. Det hindrer dessverre ikke at fondet har for snevre etiske rammer for valg av de selskaper man bør inn i.
Positive kriterier: Hos den kapitalforvalteren som har mest erfaring med bruk av etiske retningslinjer for valg av investeringer, Storebrand, har man imidlertid både positive og negative retningslinjer for slike valg. Riktignok er de negative nært beslektet med dem vi finner i Pensjonsfondet. Det er tale om å svarteliste en større gruppe selskaper som har gjort seg skyldig i særlig grove brudd på internasjonale normer, for å unngå å investere i disse. Den etiske begrunnelsen er naturligvis at man ikke vil bli medskyldig i andres grove normbrudd.
Men positive kriterier for valg av investeringer er også med i bildet. De atskiller Storebrands etiske valg av selskaper fra Pensjonsfondets. Storebrand identifiserer de mest verdifulle selskapene på en serie sektorer i henhold til om de oppfyller strenge, internasjonale krav til arbeidsmiljø, eierskap, ivaretakelse av arbeidstakere og hensyn til naturmiljø. Oppfylles kriteriene kan man investere i selskapene. Man ønsker mao. ikke bare å unngå å bli medskyldig, men også å bli medansvarlig for det som er rett.
Storebrands doble sett med retningslinjer er høyst sannsynlig mer i pakt med en overlappende enighet i det norske folk enn det ensidige vi finner i Pensjonsfondet.
Det er større enighet i folket om at man via investeringer både blir medansvarlig for den mest verdifulle virksomhet i bransjer som kjemi og transport og unngår verstingene, - enn at man bare unngår å bli medskyldig i verstingenes overtramp. Riktignok står vi også da overfor den ”lille” enigheten i folket. Men den omfatter tross alt to grunntrekk, ikke bare ett!
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i økonomidebatt i Aftenposten 23. januar 2006.
