Tekst: Tor Bang, Førstelektor, Institutt for kommunikasjon, kultur og språk, Handelshøyskolen BI, Oslo
Kronikk om politikernes frynsegoder: I George Orwells "Animal Farm" (1945) reføydaliseres samfunnet, og dyrenes etter-revolusjonære likhetstankegang erstattes med et nytt enevelde. Når sjefgrisen Napoleon fordeler knapphetsgoder, gjør han det etter prinsipper som han ikke ønsker å etterleve selv. Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre , var Orwells sarkastiske kommentar til Stalins sovjetsamfunn.
Eksemplet fra "Animal Farm" er hverken nytt eller oppsiktsvekkende. Herskende klasser, enten de har makt gjennom embeter, politiske valg eller penger, tar seg gjerne privilegier som de ikke unner, eller endog forbyr, andre.
Kortere distanse
I Norge liker vi å mene at maktdistansen, distansen mellom de herskende og de beherskede, er kortere enn i andre land. Vi var blant de første som avskaffet adels-privilegier, vi er stolte over kongefamiliens folkelighet, og vi er dus med alle og enhver. Derfor opprører det oss når enkelte politikere mener at deres smerte over dagliglivets små og store prøvelser er viktigere enn vår .
I medienes agurktid er det debatt om Brustads og Solheims køsniking til det politikerskapte knapphetsgodet barnehageplass . Ikke nok med det: De røde statsrådene kjøper seg ut av køen . Kulturminister Trond Giske vil ha lovforbud mot konsertbilletter på svartebørs mens kollegene driver skamløs svartebørs på barnehagemarkedet.
Hvis denne praksisen skaper presedens, kan helvete bli hett for Kristin Halvorsen, som har bebudet sin avgang hvis SVs barnehageløfter ikke oppfylles innen utgangen av 2007. Historiens grundigst varslede politiske selvmord, vil noen si. Men Halvorsen har allerede startet den lange roturen, og når den er over, kommer hun sikkert til å fortelle oss hvor mye vi ikke har forstått.
Regjeringens fremste
Jeg bor i en del av Oslo hvor innbyggerne må bruke Mosseveien, også kalt E18, som transportåre. Den har ikke vært nevneverdig utbedret siden annen verdenskrig, bortsett fra flere filer inn til en bomstasjon der bilistene avkreves penger før de kan kjøre videre. Flaskehalsene består og forhindrer fornuftig trafikk-avvikling.
I forrige stortingsperiode hadde titusener av mosseveibilister æren av å dele veien med regjeringens to fremste. Kjell Magne Bondevik og Jan Petersen syntes kanskje det var pinlig å suse forbi sine velgere i kollektivfeltet, men det var ikke verre enn at de gjorde det hver morgen på vei til regjeringskvartalene hvor de skulle tjene folket. Bilene som de ble kjørt i var av den diskret, satte typen, men klart gjenkjennelige på det avslørende magnetiske riksvåpenet som sjåførene iblant glemte å plukke av dørene.
Selv om Oslos sydregion og deler av Follo er borgerlige bastioner, var det hverken forståelse for eller lovord å høre om herrenes transport.
Etterhvert ble de da også borte fra E18. Om de, som Kåre Willochs trikketurer til og fra Bestum, hadde begynt å pendle med Det Norske Tog ? Nei og atter nei! Det ryktes at de hadde lagt om ruten til sydhavna, for å unngå allmuens giftige blikk og misunnelse. Utbedring av Mosseveien? Påbegynnes i 2018.
Stats- og utenriksministeren ordnet seg privilegier og slapp dermed å utsette seg for den smerten som de utsatte andre for. De betraktet sin tid, sin gjerning og sin person som viktigere og mer vesentlig enn velgernes, som må betale i dyre dommer for å kjøre på håpløse veier.
Deres regjeringskollega Torild Skogsholm hadde knapt lent seg tilbake i sin regjeringslimousin før hun forkynte at veibygging var gammeldags samferdselspolitikk, i alle fall i de tettbefolkede delene av landet. Det var dermed liten trøst å hente der. Velgernes motytelse veiavgift skulle imidlertid bestå.
Enoksens svakhet
Offentligheten har måpende betraktet politikere som meler egen kake eller som åpent ignorerer legitime behov for offentlige goder som helsetjenester, barnehageplasser og transportinfrastruktur. En selvtilfreds flirende Odd Roger Enoksen erkjente på TV 2 at han var svak for sin skattebetalerfinansierte Volvo SUV, som han brukte i fritiden på Andøya.
Regjeringssjefen bevilget seg en Morris Mini av den trimmede sorten. Vi vet hvordan det gikk. Nåværende statssekretær i Utenriksdepartementet, Raymond Johansen, var sjef for snømåking i Rune Gerhardsens Oslo-byråd før velgerne ga ham reisepass i 1995. Han tok heller ikke inn over seg borgernes irritasjon og smerte over elendige kommunale tjenester, betalt over skatteseddelen, og mente folk burde måke sjæl .
Brundtland uforstående
Gro Harlem Brundtlands kollektivfelttransport og blålys var lenge godt stoff i mediene, men Brundtland selv var uforstående til at noen satte spørsmålstegn ved det. Hennes statsråd Anne Lise Bakken måtte i 1986 tåle kritikk for å ha utvist samme musikalitet som Brustad og Solheim tyve år senere: Hun trengte barnehageplass og omgikk køene, som riktignok er blitt noe kortere siden den gang. Den siste tidens fokus på ellevill pengebruk i Fremskrittspartiets stortingsgruppe viser at noen også der føler seg hevet over velgerne.
Skaper politikerforakt
Slike saker bereder grunnen for politikerforakt, en følelse som er merkbar hos oss, men for en mild bris å regne sammenlignet med land hvor politikere virkelig skor seg. Velgerne har vært troløse i alle valg etter 1973. Det ville være for ille om vi skulle få valg hvor velgerne stemmer på de minst dårlige , slik det er blitt i flere vestlige demokratier.
I vår politiske kultur er offentligheten mer interessert i politikere enn i politikk . Politikere er nå yrkesutøvere på åremålskontrakt og ikke bare folkets valgte tillitspersoner. For å selge seg videre til velgerne, banaliserer de politikken gjennom symbolhandlinger og spinn. Personene er viktigere enn strategiene. Lange linjer gir liten uttelling på meningsmålingene, og velgerne er lite lojale.
Ingen flertallskonstellasjoner gjenvelges, og mediene er villige mikrofonstativer for enhver opposisjon som målbærer skuffelse over sittende regimer. Velgerne ser kun små forskjeller mellom alternativene, for ideologiene er døde, og folk stemmer ikke lenger etter sin plass i produksjonssamfunnet.
Etterleve egne regler
Jeg tror ikke vi er vitne til en orwellsk reføydalisering av samfunnet, men det må være legitimt å forvente at folkevalgte etterlever regler de selv har vedtatt. Hvis velgerne aksepterer ett sett med regler for seg selv og ett annet for eliten, kan de heller ikke forvente at eliten anstrenger seg for å forbedre tingenes tilstand.
Det kan se ut til at den politiske eliten i mindre grad enn andre blir avkrevet å yte før de kan nyte . Spørsmålet er relevant når man hører om generøse pensjons- og etterlønnsordninger, uhørt for alle andre.
Hvem du kjenner
Politisk ledelse sirkuleres med stor selvfølge fra det ene fagmiljø til det andre. Den politiske dynastibyggingen er imponerende, fra familietilhørighet til ungdomsorganisasjoner, via rådgiverjobber til posisjoner. På den måten utdanner politikken generalister og effektive lobbyister for det sivile samfunn, som har stor nytte av eks-politikere. Arbeidslivets krav om formell kompetanse viker ofte for politisk erfaring, tilrettelagt av en usynlig hånd . Det kommer ikke an på hva du kan, men på hvem du kjenner.
Demokrati, noen?
Artikkelen er publisert som kronikk I Aftenposten 19. juli 2006.
