Tekst: Guri Hjeltnes, professor i journalistikk, Handelshøyskolen BI.
Media: Søndag var det 35 år siden det økonomiske tidsskriftet ”Kapital” utkom for første gang. Nyskapningen av 5. mars 1971 ble levnet få framtidsutsikter. Hva kunne vel den 27 år gamle siviløkonomen Trygve Hegnar mønstre av ressurser? Hvordan skulle han matche bladet Farmand, med sagnomsuste Trygve J.B. Hoff som eier og redaktør, med salg på 30 000 hver uke?
Pressehistorie
”Det mangler et friskt, dog seriøst og virkelig informerende økonomisk tidsskrift i Norge,” sa Trygve Hegnar til Aftenposten ved lanseringen av bladet med 6500 i førsteopplag. Hegnar i smårutede tweedjakk virket, ifølge en av sine biografer Niels Chr. Geelmuyden, som en høflig direktørsønn fra Madserud som ”aldri ville finne på å skrive noe sjofelt” om ærverdige lederskikkelser i norsk næringsliv. Hegnar kom fra Madserud, men skulle ikke garantere et servilt forhold mellom pressemannen og næringlivet.
Trafikkøkonomen Trygve Hegnar var lutfattig, fikk ikke banklån, rasket sammen 10 000 kroner i aksjekapital. Vennen Sigurd Wahl drev trykkeri og ga kreditt og viktige råd om bladproduksjon. Redaktøren sonderte blant sine studievenner fra Tyskland for å skaffe annonser og ikke minst for å finne folk til å skrive. De som hånlo til prosjektet har redaktøren aldri glemt.
Med lanseringen av ”Kapital” skrev Trygve Hegnar pressehistorie. Layouten var lite å skryte av i starten, ganske grell. Et særpreg sett med dagens øyne var den anonyme journaliststallen. Tekstene i de usignerte artiklene hadde en ny, pågående stil, en frekk og uærbødig approach. Meget raskt viste det seg at ”Kapital” gjennom ”agentene” som befant seg der ute i næringslivsfeltet hadde både oversikt og detaljinnsikt. ”Kapital” og redaktøren kjørte røffe saker mot bedrifter og ledere og fikk uvenner i alle leire.
Aldri fornærme
To store saker posisjonerte Hegnar i offentligheten, påpeker en av Hegnar andre biografer, Gunnar Stavrum i Norsk Biografisk Leksikon. Det var OBOS-saken der Hegnar avslørte smøring og korrupsjon i OBOS. Og det var avsløringen av hvordan SV-representanten Otto Hauglin trikset med bostedsadresse for å få diettgodtgjørelse mens han satt på Stortinget.
Om du tenker: dette er da ingenting mot alle andre senere avsløringer, tar du feil. Dette var viktige forløpersaker, metodiske og tematiske forbilder.
Den tradisjonelle næringslivsjournalistikken på 1950- og 60-tallet omfattet det som til enhver tid sto i Aftenposten, Norges Handels og Sjøfartstidende (NHST) og Farmand. Avisene utviste diskresjon og ærbødighet.
”Folk i ledende stilling i næringslivet måtte aldri fornærmes. Vi gjemte bort på en nær usynlig plass at Anders Jahre var siktet for økonomisk landssvik.” Ja, dette var avisens urokkelige prinsipp, fortalte Per Bang om livet gamle ”Sjøfarten” i sine erindringer til fagbladet Journalisten i 2004.
Ekspansjon
Sosiologen Harald Eia (ja, han med humoren) studerte i sin hovedoppgave fra 1992 næringslivspressens syn på ledere etter 1945. Han viste hvordan bedriftslederne ble bygget opp ved fabrikkbesøk – dekningen omfattet champagne på skipsverftet av høflige lyttende journalister. ”Kapital” ledet an med Hegnars friske siviløkonomiske blikk på ikke-økonomisk tenkning, privat og offentlig. ”Økonomisk Rapport” fulgte også med kritisk linje, med et annet fokus. Bladenes ulike orientering var en parallell til forskjellene i profilen på de økonomiske utdanningene i Bergen og Oslo, til NHH og BI, skriver Eia.
Medieforskeren Tore Slaatta viser i den siste maktutredningen den store ekspansjonen i den økonomiske journalistikken. Hegnar var lenge en markant og privilegert ekspert i økonomisk journalistikk, men utover på 1990-tallet fikk han selskap: En skare av eksperter og kilder som regelmessig uttalte seg.
”Kapital” og Økonomisk Rapport, sammen med reetableringen av Sjøfarten som Dagens Næringsliv midt på 1980-tallet, var en markant utvidelse av det økonomiske feltet. I tillegg kom Hegnar-produktet Finansavisen. Næringslivsjournalistikken har utviklet seg fra å være bibeltekster for en innvidd økonomiske eliten til å bli autoritetskritisk overfor et bredt publikum.
Denne vendingen har jubilanten selv fått merke. I 1990-årene ble Hegnar selv offer for de kritiske næringslivsjournalister. For nå var ikke Trygve Hegnar lenger fattig, men søkkrik og en usedvanlig aktiv aktør i næringslivet. Dermed ble Hegnar i 1990-årene offer for den moderne kritiske næringslivsjournalistikken han selv grunnla. Trolig kan energiske journalister finne mye mer stoff ved å gå denne gründeren etter i sømmene.
Hegnar skapte pressehistorie, og står midt oppe i virkeligheten som aktør og redaktør.
Artikkelen er publisert i VG (Verdens Gang) 6. mars 2006.
