KOMMENTAR: Cathrine Filstad om organisasjonskultur
Taktikken med å fremstå som angrende fungerer i beste velgående i det politiske Norge. Så snart den angrende synder legger alle forhold “på bordet”, fremstår han (eller hun) i rollen som offer. Og et offer kan vi jo ikke angripe?
Det er legitimt å innrømme manglende kunnskap, og da skal vi ikke snakke så mye om hva synderen burde og kunne ha gjort annerledes. Faktisk viser taktikken seg like god enten det er snakk om økonomisk misbruk av stilling, feilfordeling av statlige midler, diskriminering og seksuelle forhold.
Dersom man virkelig ønsker å endre en politisk kultur, er det fullt mulig å benytte sanksjoner for å slå ned på uønsket adferd. Det ville være en naturlig forlengelse av den straffeforfølgelse som skjer ved forhold som rammes av straffeloven. Dette skjer ikke.
Kultur for å beskytte
Så lenge det vernes om de angrende syndere, vil heller ikke kulturen endre seg. De dårlige erfaringer gir ikke grunnlag for læring og forbedringer. Den angrende synderen kan fortsette sitt arbeid, med et mulig avbrekk om det er snakk om lovbrudd. Men de er hjertelig velkommen tilbake til politikken etter å ha gjort opp for seg.
Nyvalgt SV-leder og nylige avgåtte statsråd Audun Lysbakken og stortingspolitikeren som måtte stå frem og innrømme misbruk av narkotika er to blant mange. Eksemplene inkluderer både statsråder og politiske ledere.
Når det samtidig handler om seksuell trakassering, overgrep, mobbing og påstander om voldtekt, burde viljen og ønsket om kulturendring være stor?
Mønsteret gjentar seg
Handlingsmønsteret er også veldig gjenkjennelig.
- Først nekter synderen og stiller seg helt utforstående til anklager.
- Politiske kolleger trer støttende til, de er like uforstående.
- Ny informasjon kommer frem (ofte gjennom medienes undersøkelser), og nye innrømmelser kommer i takt med at det for hver dag avdekkes stadig mer informasjon.
- Dermed gjenstår synderens siste utvei: å fremstå som angrende synder.
Hva han (eller hun) egentlig angrer på, er ikke alltid like klart. Angrer synderen på handlingen, eller på at vedkommende ble tatt?
Selv denne manglende avklaringen fungerer innenfor den politiske kulturen.
3 kjennetegn ved organisasjonskultur
Det beskrevne mønsteret er dessverre blitt typiske kjennetegn ved en lært politisk kultur.
En organisasjonskultur består av:
- 1. Grunnleggende antagelser som tas for gitt.
- 2. Verdier og normer som er mer bevisst.
- 3. Artefakter i form av språk, ritualer og seremonier.
Kulturen blir derfor et resultat av de grunnleggende antagelsene, de verdier og normer (og ikke minst bruk av sanksjoner) som gir retningslinjene og artefaktene som blant annet gir en symbolsk tilhørighet og felles identitet.
Kultur for ukultur
Det holder ikke å skylde på at det er en ukultur i partiet. Det som fremstår som ukultur, er forgreininger av den samme kulturen.
Kulturendringer må derfor skje i de grunnleggende antagelsene, den etablerte praksisen, den kunnskapen og de handlinger som verdsettes. Disse antagelsene må gjøres eksplisitte, diskuteres og endres i henhold til et ønske om en felles tolkning. Den må rett og slett jobbes med.
Deretter vil verdier, normer og sanksjoner følge den kulturen man ønsker skal videreutvikles, og hvor uønskede ytringer og handlinger slås ned på som uakseptable.
Det krever hardt arbeid for å utvikle denne felles forståelsen, og like hardt arbeid for å følge opp med regler om sanksjoner. Det handler om forankring hos alle, på alle nivåer, og integrering av ønsket kultur i praktisk arbeid.
Det holder ikke med formelle rundskriv av regler og retningslinjer. Heller handler det om hvordan regler og retningslinjer implementeres, og bruk av sanksjoner i praksis.
Mangler vilje til å endre
Det er denne viljen og politisk ledelse til å endre kulturen som mangler. Historiene gjentar seg, fordi det er mulig innenfor eksisterende kultur. Kulturen forsterkes ved at nye politikere sosialiseres inn i samme kulturen og tilpasser seg de samme grunnleggende antagelsene, verdiene og ritualene.
Det skjer ingen erfaringsbasert læring, ingen kulturendring, og nye skandaler kommer. Disse skandalene er helt tilsvarende tidligere skandaler, hvor bare navnet på den angrende synder er forskjellig.
Referanse:
Artikkelen er publisert som gjestekommentar ”Jobb og Karriere” i Kapital nr. 6-2012.
Si din mening:
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til 
