KRONIKK: Ole Gjems-Onstad om bokbransjen
Wikipedia er for godt til å være sant: Et demokratisk, internasjonalt og idealistisk kunnskapsløft verden aldri har sett maken til. Hundretusener bidrar med å spre kunnskap i en del av internett der det kommersielle er bannlyst.
Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB Nor med støtte fra blant annet rektor ved Universitetet i Oslo motarbeider Wikipedia ved å kaste 31,5 millioner kroner inn i Store Norske Leksikon (SNL).
Wikipedia har satt ny standard
SNL har innholdsmessig flere steder et forsprang siden man har overtatt alle tekster fra et etablert papirleksikon. Samtidig har dette bidratt til et alderdommelig preg i altfor mange av oppslagene. På forbausende mange områder er selv den norske utgaven av Wikipedia langt bedre enn SNL. Designet til SNL ser ut til å være hentet fra østblokken.
De relativt selvgode representanter for SNL har ikke tatt inn over seg at Wikipedia radikalt har hevet de leksikale standarder for spesialisert, ajourført, moderne og fullstendig kunnskap. Wikipedia.no nyter også godt av utviklingsarbeidet internasjonalt med webdesign og webarkitektur.
Den norske modellen for hovmod
Dette feilgrep fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen er ikke tilfeldig. «Den norske modellen» har gjort hovmod til et kjennemerke. Norsk kulturliv bygger også på en fagforeningsmentalitet som er grunnleggende skeptisk til idealisme.
Frivillige organisasjoner kan godtas på den ufarlige idrettsarenaen, men i kultur og akademia blir det bare ordentlig med stipend og regulativlønn. Idealismen i Wikipedia bryter med kjerneideologien i det byråkratiske, offentlig finansierte Kultur-Norge.
”Legitimert av professorer”
De ansvarlige bak SNL undervurderer hva det i dag krever å tilby oppdatert kunnskap. Marianne Reusch, som er fagansvarlig for jusfeltet i Store Norske Leksikon har sagt til Aftenposten at «Det mest fascinerende er muligheten til å holde et fagfelt ordentlig oppdatert.»
Hun har ikke et forhold til hvor omfattende moderne jus er blitt, og hvor mange gode krefter som må forenes for å holde en database rimelig à jour. Det jeg slo opp av jus på snl.no, var langt bak.
En drivkreftene bak Store norske, professor Kjell Lars Berge ved Universitetet i Oslo, har i Aftenposten fremhevet behovet for en «autorisert, akkumulert, norskspråklig kunnskapsbase» og at vi trenger «et autoritativt leksikon … legitimert av professorer».
Kunnskap er internasjonal
Lite av verdens kunnskap er i dag «norsk», den er internasjonal. Hvor søker for eksempel ens bekjente med diagnosen prostatakreft etter informasjon? Jo, hos de mest internasjonale baser det er mulig å lese. En befriende dimensjon ved Wikipedia er at det er realkunnskap, og ikke professortitler som teller. Det bidrar til å forklare den enorme energi Wikipedia har fremkalt. Men kanskje Fritt Ord skulle endre navn: Autoriserte Ord.
Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB Nor kommer ikke til å snu. Deres faktiske motarbeidelse av Wikipedia.no vil føre til at flere bruker Wikipedias engelske sider og ikke de norske som kunne fått et skikkelig ekstra løft. Nå har man etablert et nytt norsk lønnet kulturbyråkrati med en sterk egeninteresse i å la de 31,5 millionene forbli innenfor deres sfære.
Et virkelig spennende norsk leksikon hadde blitt resultatet hvis Wikipedia ganske enkelt hadde fått adgang til å bruke hele tekstmassen til SNL. Når har vi, i et bitte lite språksamfunn, fått en typisk norsk konflikt der vi motarbeider hverandre i stedet for å gjøre det norske interessant og så godt som mulig. Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB Nor gjør oss alle til tapere.
Hemmer bruken av norsk
Et annet moderniseringsfiendtlig prosjekt som vil hemme bruk av norsk, er forslaget til norsk boklov. Nok en kunnskapsvelsignelse med moderne teknologi er at det å lese er blitt veldig rimelig - unntatt på norsk.
Norske bokpriser er i ferd med å bli en verden for seg. Undertiden kan man betale 1000 prosent mer for samme boken på norsk fremfor å skaffe den på engelsk til et lesebrett.
Resultatet er enkelt: Adskillige kjøper ikke lenger bøker på norsk. Forslaget til boklov vil gjøre vondt verre ved å fryse utviklingen.
Som en form for stalinistisk planøkonomi vil statsregulativ-tenkerne i forlag og forfatterorganisasjoner visstnok ikke bare låse priser, men også kreve at ebøker på norsk skal koste det samme som papirutgaver.
Ut fra en forakt for brukerne vil man regulere seg til noen ytterligere millioner i fortjeneste fra tvangspriser - og gjøre fremtiden for det norske språk enda vanskeligere.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringslivs Etter Børs-seksjon 26. mars 2012 med tittelen "Et skudd i foten".
Si din mening:
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til 
