VINTERBREV 2012: Arne Jon Isachsen om luksus og Hellas
Å ta på seg skiene klokken halv ti på Fossum en vanlig hverdag for deretter å rusle opp til Østernvann og videre til Abbortjern og over Triungvann opp til Tjæregrashøgda, som ligger 485 moh, og videre til Brunkollen, er luksus for meg.
Tar fri fra jobben. Men egentlig med den beste samvittighet. Var på BI på lørdag og fikk gjort unna mye. Alene og i fred og ro. Samme denne andre tirsdagen i februar. Så godt som alene i løypene. Minus fire-fem grader. Godt føre. Lett å smøre. Blå extra.
Følelsen av luksus
Luksus har gjerne noe med eksklusivitet å gjøre. At bare noen få har tilgang på godet. Siden de andre må arbeide på en tirsdag mens jeg kan gå på ski, blir preget av luksus mer
markant. Dessuten er det bedre å gå når racere i kondomdresser ikke fyker forbi og
bikkjer som ikke finner sine eiere, virrer omkring.
Mens andre stuer i marka er stengt mandag og tirsdag, nøyer Brunkollen seg med å holde
dørene lukket bare på mandager. Tirsdag har man lenge oppe. Fra klokka tre til syv om
kvelden serveres det suppe. På Brunkollen bevilger jeg meg en kopp kaffe og en stor
vaffel med jordbærsyltetøy og rømme. Billig. Fikk igjen 55 kroner på hundrelappen. Og
godt – man hadde ikke spart på kardemommen i vaffelrøren. Men ikke de beste vaflene
jeg har smakt. De lages på Tuvaseter, en snau mils vei fra Ustaoset innover Hardangervidda. ”Men oppskriften min får du ikke”, sier de på Tuva som lager dem, om
du spør.
Jeg er tilbake på Fossum i god tid før klokken ett. Og i gang med arbeid hjemme på
spisestuebordet en times tid senere.
Tenker på Hellas
Stakende innover Triungvann tenker jeg på Hellas. Landet har brukt mer enn det har
skapt. Levd over evne. Staten har gått foran. Latt landets innbyggere nyte godt av
offentlige goder uten å ha skattlagt de samme innbyggerne nok til å betale for all
herligheten. Etter den søte kløe kommer den sure svie. Om staten skal spare, må skattene
opp, og de offentlige utgiftene ned.
Mens den greske nasjonalforsamlingen vedtar innstramningspakker, brenner sinte grekere ned flere bygninger i hovedstaden. Ødelegger verdifull realkapital. Ikke særlig hensiktsmessig for en økonomi som sliter med stor gjeld og økende arbeidsløshet. Ikke særlig tillitsvekkende overfor andre euroland som forventes å forstrekke Hellas med ytterligere lån.
"Hollandsk syke"
Tenker på begrepet ”Hollandsk syke”, som ble mye diskutert på 1970- og 1980-tallet.
Denne syken skyldes altfor stor pengerikelighet på det offentliges hender.
Når myndighetene får stor tilgang på midler, som de hollandske fikk den gang man fant
betydelige mengder gass på slutten av 1960-tallet, og bruker disse pengene friskt, til
velferdsgoder som skal sikre den sittende regjering gjenvalg, kan resultatet lett bli
svekket konkurranseevne gjennom tiltakende inflasjon.
Bedrifter i konkurranse med utlandet får dårligere rammebetingelser, og industrien bygges raskere ned enn hva ønskelig er. Ønskelig med nedbygging av industri? Klart det. I alle land som lykkes med økonomisk vekst, vil industrien etter hvert avgi arbeidskraft til tjenesteytende næringer. Ganske enkelt fordi produktivitetsveksten i vareproduksjon er langt høyere enn i tjenesteproduksjon samtidig som etterspørselen etter mange typer tjenester stiger med velstandsnivået. Men tingene kan skje for raskt. Ved ”Hollandsk syke” forsvinner industriarbeidsplasser i for høyt tempo.
Norge med sine store forekomster av olje og gass har håndtert ”Hollandsk syke” bra.
Men ikke i starten. Motkonjunkturpolitikken på slutten av 1970-tallet var altfor dristig. I
1977 dro vi til med et underskudd på driftsbalansen med utlandet tilsvarende 14 prosent
av BNP – langt over det dobbelte av hva Hellas har opplevd de senere årene.
Men Norge tok rev i seilen. ”Februartiltakene” av 1978 bestod av solide innsparinger i statens budsjetter og en nedskrivning av kronen på åtte prosent. Skuta rettet seg opp. Godt hjulpet av en dobling av oljeprisene et par år senere.
Den greske syke
Hva har Hellas med dette å gjøre? Jo, Hellas har også sin form for hollandsk syke. Den
skyldes ikke pengerikelighet på statens hånd ved funn av olje og gass. Men
pengerikelighet ved inntreden i den økonomiske og monetære unionen i EU i 2001.
Da grekerne tok euroen i bruk, åpnet det seg et enormt vindu mot verden. På utsiden av dette vinduet stod pensjonsfond og andre forvaltere av andres penger, klare til å kjøpe greske statsobligasjoner over en lav sko. Med en horde nye kjøpere av greske statspapirer, sank renten på dem som en stein. Den greske stat kunne finansiere seg til en latterlig lav rente. Og grep anledningen. Offentlige utgifter økte i et langt raskere tempo enn offentlige inntekter.
Men hvorfor dette vinduet? Hvorfor gikk pensjonskasser og andre som plasserer formue,
tungt inn i greske statspapirer i det øyeblikket de ble denominert i euro? Fordi
forestillingen om at Hellas med euro aldri ville unnlate å innfri sine forpliktelser. Hvor tok de denne forestillingen fra? De tok den ut av tomme lufta. Verre enn det. De burde og
kunne visst bedre.
For i rammeverket rundt euro het det helt klart at hvert enkelt land – og hvert enkelt land alene – var ansvarlig for egen statsgjeld. På samme måte som amerikanske finansinstitusjoner overbeviste seg selv og andre om at ”prisen på boliger
aldri synker” – og på det grunnlaget lånte ut i bøtter og spann til amerikanske
husholdninger – for så å oppleve at boligprisene sank med 40 prosent, på samme vis
overbeviste ”markedet” seg om at en konkurs fra Hellas ville ikke Tyskland og Frankrike,
og heller ikke Den europeiske sentralbanken, tillate. Da ville nemlig euroen komme i
spill. Hørt maken til tøv.
Som om den amerikanske dollaren ville kunne komme i spill i 1975 da byen New York var på nippet til å ikke kunne betjene sin gjeld. President Gerald Ford skjønte åpenbart mer enn Merkel og Sarkozy har gjort de senere årene, ved ganske enkelt ikke å innlede noen samtale med borgermesteren i New York om byens økonomiske problemer. De fikk new yorkerne selv ordne opp i.
Angela Merkel, den tyske forbundskansleren, og Nicholas Sarkaozy, den franske
presidenten, har gjort Hellas en bjørnetjeneste ved ikke å håndtere Hellas slik Gerald
Ford i sin tid håndterte byen New York. Trist men sant. Det siger innover dem nå.
I ettertid litt vemodig, på grensen til det pinlige, hvordan økonomer i forkant av innføring
av euro fokuserte på hvorvidt landene ville ha noenlunde sammenfallende konjunkturer –
for da ville felles valuta med felles rente ikke være så galt – og så bort fra hva som ble
problemet, nemlig den enorme tilgangen på lån til lav rente som land med ett stod
overfor, i det de tok euroen i bruk.
Det som forståsegpåere forkynte var sikre papirer, er ikke det. Konsekvensen er grei. Tap
må tas. Men hvem skal ta tapene? Og hvordan? Det er det ene problemet. Og egentlig det
minste. Det andre problemet er hvordan få fart på produksjonen i Hellas
Har seg selv å takke
Ivrige, men ukritiske kjøpere av greske statspapirer har seg selv å takke. Frivillig ”haircuts”
kalles det, når eiere av greske statsobligasjoner går med på å få igjen bare
halvparten av pålydende. Statens gjeld som andel av BNP kan dermed reduseres fra 160
prosent til 120 prosent, gitt at en del temmelig optimistiske antakelser slår til. Det hjelper.
Balansen for Hellas ser penere ut. Men det andre problemet forblir uløst; hvordan få fart
på den løpende produksjonen? Hvordan få folk i resten av verden til å kjøpe mer greske
varer og tjenester, samtidig som grekerne tar ned eget forbruk?
En nedskrivning av valutaen kombinert med finanspolitiske innstramninger er den
tradisjonelle veien å gå. Men Hellas har ingen valuta å skrive ned. Det perfekte
virkemidlet i den situasjonen Hellas befinner seg i er ikke tilgjengelig. ”Quel malheur”,
ville franskmennene sagt, hvilken ulykke.
Det samme sa argentinerne i 2002. Elleve år tidligere hadde de høytidelig erklært at fra nå av og i all tid fremover skulle én argentinske peso være lik én amerikansk dollar. Det funket bra en stund. Så funket det ikke så bra. Ganske enkelt fordi inflasjonen i Argentina var markant høyere enn den i USA. Man konkurrerte seg ut av markeder. Underveis hadde Argentina gjort store låneopptak i utlandet. Hvordan håndtere en slik situasjon?
To grep settes. Man sier farvel til løftet om at én peso skal være lik én dollar. Og man stanser betjeningen av statens gjeld, også den til utlandet.
Hellas er på god vei til å gjøre det samme. Men problemet for Hellas er mer intrikat. En
nedskrivning av valutaen krever at man trer ut av den monetære unionen og tar drakmen
tilbake som landets pengeenhet. Enorme praktiske og juridiske problem reiser seg, i
tillegg til de økonomiske. Men la oss forutsette vekk de praktiske og juridiske
problemene.
Tilbake til drakmer?
Hva vil Hellas gjøre om drakmen igjen er landets valuta? Skrive den kraftig
ned. Når landets valuta faller i verdi, betyr det at utenlandske varer og tjenester stiger i
pris. Alle rammes. Og alle rammes likt.
Om de nominelle lønningene ligger fast, vil kjøpekraften av pengene gå ned. Reallønnen går dermed ned. Ikke ved færre drakmer i lønningsposen. Men ved at drakmene har mindre kjøpekraft. En devaluering kan således sees som en koordinert å ta ned kjøpekraften til folk flest på.
Siden alle rammes likt, vil konsekvenser av en nedskrevet valuta lettere aksepteres. Som det nå er i Hellas, prøver myndighetene å redusere de nominelle lønningene. Mens greske myndigheter har bare kontroll på lønningene til ansatte i offentlig sektor. Og de vil ikke godta lavere lønn når ikke de i privat sektor er med og tar i et tak.
Bedre blir det ikke av at inntekter i privat sektor i Hellas ikke sjelden unndras beskatning. Hvor meget lettere med et pennestrøk å endre én pris, nemlig valutakursen, enn å prøve å endre tusenvis av priser, nemlig alle de eksisterende lønnsavtalene. Samtidig gir en devaluering bedre konkurranseevne. Produksjon og sysselsetting kan man påregne tar seg opp.
Om solidariteten i samfunnet ikke er så godt etablert, og skippertaksmentaliteten lite
utbredt, da er det ikke enkelt å få gjennomslag for lønnsnedgang over hele fjøla. Egen
valuta, som kan skrives ned, finnes det knapt noen god erstatning for.
Luksus med valuta
Hva er luksus? Å kunne gjøre det man har lyst til. I Hellas tyder meningsmålinger på at
syv av ti ønsker bibehold av euro som landets valuta. Den luksus det er ikke å ha egen
valuta, kan det se ut for at grekerne ikke lenger kan koste på seg.
Referanse:
Artikkelen er publisert i Arne Jon Isachsens vinterbrev, publisert i februar 2012.
Si din mening:
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til 
