KOMMENTAR: Jan Ketil Arnulf om ledelse
Siden lederguruen George Kenning har mange nordmenn definert ledelse som ”Å skape resultater ved hjelp av andre”. Denne ledelsesdefinisjonen er egentlig tom.
Snur man den på hodet vil man se at hva som helst vil være ledelse dersom det fører til resultater (av investert arbeidskraft). På den måten samler ordet ledelse i seg alt som kan føre til at organisasjoner lykkes.
Denne tomheten er antakelig poenget.
"Jeg tar ansvar"
Å være ”leder” er å ha ansvaret for resultater. På norsk skiller vi dårlig mellom typer av ansvar, men ideen om resultatansvar kommer fra engelsk. Der skiller man mellom ”responsibility” og ”accountability”. Sistnevnte betyr å ”stilles til ansvar for”. Det er langt mer brutalt enn å være ”ansvarlig” for noe. Går det galt, får man skylden nærmest uansett.
Ledere som stiller seg opp og sier ”jeg tar ansvar” og blir stående har ikke skjønt dette.
Bakgrunnen er at ledere blir ansatt for å oppfatte og respondere på enhver trussel og mulighet for organisasjonen uten å bli fortalt dette. Listen over mulige situasjoner – konkurranse, utvikling, katastrofer, innovasjoner – er utømmelig. Topplederens ansvar er totalt og det er ingen autoritet å spørre til råds før det er for sent.
Smør på flesk
Forstått som resultatansvar kan man dermed si at ledelse er akkurat hva som helst, bare resultatene blir innen rekkevidde.
Kapteiner som har gått ned med skipet sitt forsto dette til bunns (!). Som lederutvikler er jeg naturligvis tilhenger av å gi ledelse et litt mer konkret og forståelig innhold, for i sin ytterste konsekvens er dette brutalt. Man blir i alle fall spart for bortforklaringer.
Å annonsere etter ”resultatorienterte ledere” er dermed smør på flesk. Hva skulle ledere ellers være?
Referanse:
Artikkelen er publisert 13. mars 2012 som gjestekommentar med tittelen "Ledelse og ansvar". Artikkelen presenteres under vignetten "Tett på" i Dagsavisens temaseksjon for Arbeid og utdanning.
Si din mening:
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til 
