Lov å tvile på boklov

DEBATT: Anne-Britt Gran om ny boklov

Takket være moderne digital teknologi var det mulig å følge boklovseminaret på Litteraturhuset på fra kontoret den 20.mars. Dette var streaming på sitt beste. Når det gjaldt selve seminaret, var det preget av konsensus om at boklov er best for norsk bokbransje.

Tenk at det går an å være så sikker på noe i en så usikker tid.

Kulturpolitisk timing

Jeg er ikke prinsipiell motstander av boklov, og jeg er for kulturpolitiske støtteordninger av både typen innkjøpsordninger, momskompensasjoner og momsfritak. Norge er et lite språksamfunn, men en stor oljenasjon, og vi har råd til å støtte og investere i kultur og språk. Det er nå vi bør gjøre den slags.

Midt i en teknologisk revolusjon

Kulturpolitiske støtteordninger må dog komme på riktig tidspunkt, det er nødvendig med timing, og det er her tvilen setter inn.

Boklov er muligens et kulturpolitisk virkemiddel som kan sikre språkmangfold og litteraturmangfold, men den er unnfanget i papirboktiden.

Midt i en teknologisk revolusjon som minst er på høyde med Gutenbergs, er det usikkert om det er hensiktsmessig: Vil det sementere strukturen i bransjen, hindre innovasjonstakten hos store og små aktører og forsinke overgangen til digitalt forbruk? Eller ikke? Eller begge deler?

E-boka inngår ikke i mandatet til utredningsrapportene som foreligger – det er jo håpløst i seg selv – så hvordan kan man være så sikre på hva som er best for litteraturens framtid?

Sekstiåttergenerasjonen

Den kulturpolitiske debatten om boklov er uatskillelig knyttet til det å slippe kommersiell fripris, og dermed iverksettes den gamle og seiglivede motsetningen mellom høyverdig ren kultur og skitten kommersiell varelogikk.

Derfor er det ikke rart at bokbransjens og akademias sektstiåttergenerasjon går i bresjen for boklov og fast pris.

Sekstiåttergenerasjonen har historisk sett vært for kulturlover og mot kapitalistisk markedslogikk i kulturlivet, det er denne generasjonens ryggmargrefleks. Derfor er de også instinktivt mot amerikanske og kapitalistiske løsninger som Amazon og Apple.

Når vi knapt hører forskjell på forlagsfolket og Blindern-akademikere på boklovseminaret, er det fordi de har samme verdigrunnlag og fortolker boklovproblematikken på samme måte. Det er ikke fordi de ser så godt inn i framtiden, men fordi de er så godt forankret i fortiden.

Kulturpolitikk og kommersiell gevinst

Det som forkludrer debattens kulturpolitiske renhet er at fastpris også synes å være mest kommersielt lønnsomt for både store forlag og forlagseide bokhandlere og foreløpig også for forfatterne.

Fastpris sikres av boklov og boklov sikrer kommersiell gevinst. Derfor er det ikke så godt å vite hvilken tunge forlagsfolket snakker med – den kulturpolitiske eller den kommersielle. Sjelden ser man kulturpolitikk og kommersielle interesser opptre så paradoksalt sammenvevd som i denne debatten.

Forlagslederne er rene balansekunstnere i denne retorikken; de fremsnakker kulturpolitiske løsninger som gir klingende mynt i kassen. Det er i hvert fall god forretningssans.

Men det lager en egen uorden i denne debatten, der det ellers virksomme skillet mellom kulturpolitikk og markedslogikk bryter fullstendig sammen.

Digitaliseringen gir vanskeligheter

Boklov betraktes som beskyttelse mot en usikker digital fremtid. Det gir mindre gevinst å selge billigere e-bøker med moms når de kan selge dyrere papirbøker uten moms.

Vanskeligere er det ikke: Det er få, om noen, incentiver på forleggersiden for å satse på e-bøker. Men de er kulturpolitisk forpliktet til å prøve, de har et samfunnsansvar overfor leserne og bevilgende myndigheter. Og de er svært bekymret for amerikanske globale e-bokaktører.

Derfor møter de også den digitale utfordringen med bønn om kulturpolitiske ordninger som skal redde dem. Slik lyder det i Forleggerforeningens ferske notat fra 19. mars, Digitale veier til leserne (lenke til notat):

• ”Ønsker man raskere vekst [i den digitale utviklingen] finnes det tre muligheter i samarbeid med myndighetene: – Prisen på e-bøker kan ytterligere senkes med 20 prosent ved å fjerne momsen. – Økonomisk støtte til å utgi tidligere bokutgivelser som e-bøker. – Økning i støtte som kan stimulere utviklingen av e-læremidler på høyskolenivå.”


Momsfritaket kommer ikke

E-boken er som kjent definert som en tjeneste og Finansdepartementet kan ikke åpne opp for at alle tjenester kan få momsfritak. Slik sett handler vrangviljen lite om bokbransjen og mye om alle de andre digitale tjenestene.

Bokbransjen og kulturpolitikken ofres her for større inntektskilder. Når kulturministeren aldri uttaler seg håpefullt om momsfritak er det med god og tung grunn.

Slik sett utgjør digitaliseringen i seg selv vanskeligere rammevilkår for bokbransjen, med e-boktjenester behandles den som en hvilken som helst annen kommersiell bransje. Også på dette punktet har forleggerne mer å hente på å forbli i papirboktiden. Her vil det bli avgjørende hva som skjer ellers i Europa med momsfritak på e-bøker.

Ønsket om støtte virker søkt

Kravet til økonomisk støtte for å gi ut eldre verk, virker pussig av to grunner:

1. Hvor kostbart kan det være å digitalisere eldre bokutgivelser?
2. Hvorfor skal man digitalisere eldre verk når det meste etter hvert blir å finne på den gratis bibliotektjenesten bokhylla.no?

Per i dag trenger du ikke kjøpe en bok av Knausgård, Kjærstad, Elstad, Saabye Christensen fra 1990-tallet; de er bokstavelig talt ett klikk unna på bokhylla.no. Det tror jeg mange lesere ikke er klar over, og det er jo bra for backlisten til Knausgård.

Punktet om økt støtte til e-læremidler på høyskolenivå virker også søkt. Jeg vet ikke riktig hva slags læremidler det siktes til her, men som lærer i dette utdannelsessystemet kan jeg ikke forstå annet enn at en stor mengde faglitteratur lett kan konverteres til e-bøker.

Viljen til digitalisering ikke stor

Forleggerforeningens innspill til den digitale utviklingen er temmelig tafatt og blottet for egne initiativ. De setter sin lit til momsfritak og flere støtteordninger. Hovedundersøkelsen i ”Digitale veier til leserne” handler kun om pris og forskjellen på e-bok og p-bok i Norge og hos Amazon.

Begge deler er for sikkerhets skyld beregnet ut fra prisen på hardback, og ikke paperback, slik at prisforskjellen blir størst mulig og nærmest lik momsen.

I ”Digitale veier til leserne” er det åpenbart prisen på e-bok som står på spill, mens løsningene er å finne i kulturpolitiske støtteordninger. Viljen til å finne egne digitale veier til leserne er av økonomiske grunner ikke så stor, rammebetingelsene på internett er ikke lette for bokbransjen og foreløpig løper ikke leserne etter de digitale leseløsningene heller – det er 48 000 å velge i på bokhylla.no.

I dette landskapet må det være lov både å tvile på boklov, være tilhenger av kulturpolitiske virkemidler og ønske fortgang i den digitale utviklingen – samtidig.

Referanse:

Artikkelen er publisert i tidsskriftet Minervas nettutgave 22. mars 2012.

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til