KOMMENTAR: Gudmund Hernes om politikk og økonomi
Karl Marx er mer aktuell enn noensinne.
At Marx har gått av moten, betyr ikke at han har lite å si. Når han nå for tiden leses av få og taler til færre, skyldes det først og fremst at han ble et offer for sine tilhengere. For eksempel må mange av ml-ernes utlegninger avluses før Marx’ egne ord kan vinne nytt innpass med et annet utvalg av tekster enn dem som i 1970-årene ble sitert og infantilisert.
Men noen av grunnforestillingene fra den gang er gangbare også i dag. Ta ideen om basis og overbygning: altså den om at samfunnets produktivkrefter utvikler seg innenfor institusjonelle rammer som blir hengende etter og derfor hverken kan møte eller mestre teknologien som sprenger seg vei.
Globalisering i hånden
Mobilen er det beste eksempel – med den holder du bokstavelig talt globaliseringen i hånden. En Iphone er designet i California og satt sammen i Kina med komponenter fra alle kontinenter, produsert av selskaper som er multinasjonale.
Du har tilgang til mer enn en halv million apper til lokal bruk overalt, som trikk i Trondheim eller taxi i Taipei. Appene er lastet ned 24 milliarder ganger – seks ganger jordens befolkning. Du kan lese Guardian og Glåmdalen, kjøpe musikk av Presley og Plumbo, poste bilder på Facebook – og ja, skype mormor.
En veldig teknisk infrastruktur er gjemt bak skjermen – GPS, 3GS og Google – og selvsagt, et mylder av internasjonale standarder og avtaler som http://. Produktivkreftene gjør vår klode til én verden for alle.
Kloden styrt av ordning fra 1648
Men verdenskartet, den politiske og juridiske overbygningen, den er omtrent som før. Mens teknologi og markeder strammer verden inn i et nett av kryssvirkninger, er kloden selv styrt av en ordning fra 1648.
Freden i Westfalen, etter tredveårskrigen, etablerte, enkelt sagt, det internasjonale systemet av nasjonsstater som gjensidig anerkjente hverandres territorielle suverenitet. Hver av statene skulle kunne styre seg selv og stort sett gjøre som de ville, uten innblanding utenfra – det vi sammenfatter i ordet «sjølråderetten».
Det er flikket på systemet siden – men selv den mest universelle organisasjonen heter altså Forente Nasjoner, om enn vi har enkelte traktater som gir rettigheter til alle. Men dette politiske systemet er spinkelt i forhold til de produktivkrefter og kapitalkrefter som driver utviklingen og former samfunnet rundt oss.
Derfor: Det er et voldsomt misforhold mellom nedslagsfeltet for markeder og rekkevidden av politiske institusjoner, mellom det globale økonomiske handlingsrom og de nasjonale styringsinstrumenter.
Kan ikke demme opp for kriser
De vi har, kan ikke demme opp for kriser, skatteflukt, utbytting og avsindige bonuser. Sveits holder igjen mot innsyn i strømmene av svarte penger; The New York Times’ serie i januar om Iphone-økonomien avdekket skandaløse arbeidsforhold; i London motsetter City seg regulering av bonuser – men til nå har halen logret med hunden.
Hvor havner vi i dette gapet mellom økonomiske drivmakter og institusjonelt underskudd?
På Sosialistisk Venstrepartis landsmøte, selvsagt. For partiet mener jo at sosialisme må være global i sine aspirasjoner – og ja, alle vi som har hatt tilhold på venstresiden kan første vers av Internasjonalen.
I SVs prinsipprogram finner vi derfor i kapittel 5, «Global rettferdighet», nettopp krav som «markeder må styres», «miljøet må forsvares», «de gigantiske forskjellene mellom rike og fattige må bekjempes» og «skatteparadiser må bekjempes».
Berøringsangst
Men når det gjelder konkrete institusjoner, preges programmet av berøringsangst. Det heter at for mange avgjørelser tas i IMF, Verdensbanken og G20, og at disse må «demokratiseres eller erstattes med et sterkere FN og mer demokratiske institusjoner». Men: Et EU med overnasjonal myndighet er selvsagt ikke bra!
Problemet er at vi ikke kan møte globaliseringen i 2012 med en verdensorden fra 1648. Eller i SVs språk: Man kan ikke møte blårussens herjinger i basis med en rødgrønn diskurs om overbygningen basert på prinsipper om selvråderett som er 350 år gamle. Marx ville sagt: Bevissthetsformene henger etter produksjonsforholdene!
Det er ikke nok å si halleluja
Andre har formulert dette klart. Den kjente marxisten Frank Sinatra sang: Something’s gotta give. Sosialdemokraten Odvar Nordli sa: «Det er ikke nok å si halleluja – man må gjøre det også.» Da må vi begynne med de institusjoner vi har og forme dem – ikke med institusjoner vi kunne ønske oss, men som vi ikke kan få opp og stå.
Og den gamle kulturradikaler Sigurd Hoel ville sagt til dem som ikke vil ta den praktiske konsekvens – for fullt å gå inn i de institusjoner vi ikke liker: «Du er en selvbedrager og tilhører som sådan den forrige generasjon.»
Man kan bare legge til: Generasjonen fra 1648 – nå med Iphone i hånden.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 2. mars 2012. Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.
Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
