KOMMENTAR: Gudmund Hernes om politikk og økonomi
Adam Smith tas gjerne til inntekt for liberalister, også av alle dem som aldri har lest ham. Deres versjon av Smith er flat – kompleksiteten i tenkningen hans er borte, de mange dimensjoner projiseres ned i ett plan.
Nå fungerer Smith som en politisk lakmustest – hans navn får liberalister til å se blått og sosialister til å se rødt. Folk på venstresiden, som heller ikke har lest ham, ser ham som bæreren av kapitalismens verste tankegods.
Ny drakamp om Smith
Men var han egentlig sosialdemokrat? Er det på tide å røve ham tilbake?
Da kan man argumentere slik:
En grunnidé hos Smith var å koble læring og marked. Ved arbeidsdeling kan fremstillingen av en vare splittes i enkle oppgaver som så fordeles mellom ulike arbeidere.
Det øker produksjonen ved tre former for læring.
- Først ved at de som utfører og gjentar enkeltoppgavene blir spesialister – repetisjon gir øvelse og øvelse gjør mester.
- Dernest ved tidsbesparelsen som følger når disse spesialistene kobles i en produksjonskjede – de behøver ikke omstille seg eller mestre alle oppgaver og verktøy.
- Endelig ved utviklingen av spesialutstyr som letter operasjonene og forkorter tiden som går med.
Kort sagt: I et arbeidslag kan hver spesialist gjøre flere frittstående arbeideres arbeid. Arbeidsproduktiviteten øker proporsjonalt med arbeidsdelingen. Resultatet er nasjonenes velstand.
Hva bestemmer så graden av arbeidsdeling? Svaret er: Jo større marked, desto større arbeidsdeling. Men hva konstituerer et marked? Vel, å handle vil si å overdra retten til et gode fra en person til en annen. Da må denne retten eksistere forut for handelen. Men en rett eksisterer bare hvis den er garantert – av myndighetene.
Myndighetene som garantist
Privat eiendomsrett er altså en offentlig ordning. Selv et rent frikonkurransemarked er en offentlig institusjon. Smith mente at det er en statlig oppgave å opprettholde effektive markeder.
Da må offentlige beslutninger selv skjermes fra markedet – altså ikke kunne kjøpes eller selges. Lov, rett og domstoler kan ikke bli gjenstand for kremmeri. Sosialdemokraten Smith mente altså at staten har forrang for markedet.
Mer enn det: Staten har sentrale oppgaver. Markedet kan svikte, for eksempel i å fremskaffe fellesgoder – de man selv får gratis hvis andre betaler, som forsvar eller ren luft. Og staten må sørge for utdannelse og infrastruktur som letter handel – de ting som er nyttige, men ikke privat profitable. Og selvsagt må staten hjelpe folk i nød.
Kapitalismens verste fiender
Hva kan undergrave samfunnet? Ifølge Smith for det første kapitalistene – de er kapitalismens verste fiender.
Han sa: Bransjefolk møtes sjelden, selv i selskapelighet, uten at samtalen ender i en konspirasjon mot fellesskapet eller i en aksjon for å heve prisene. Ja, de prøver også å bruke staten til slikt.
Kort sagt: Finnes det måter å undergrave kapitalismen på, finnes det alltid kapitalister som prøver å slå mynt på dem.
Men samfunnet undergraves også av selve arbeidsdelingen. Den øker økonomisk vekst – men minsker menneskelig vekst. Spesialiseringens ensidighet er fordummende. Samlebånd og svinghjul tvinger arbeidere inn i de enkleste operasjoner. Men folks erkjennelse formes av deres gjøremål. De som ikke utfordres av problemer i jobben til å ta hode og hånd oppfinnsomt i bruk, sløves og avstumpes.
Med andre ord: Smith var far til teorien om fremmedgjøring – den som Marx 70 år senere rappet og utviklet, uten kildehenvisning. Staten garanterte den gang ikke copyright.
Smith så offentlig utdannelse som et tiltak mot fremmedgjøring.
Smiths to usynlige hender
Han sa videre at vi ikke kan vente oss maten på bordet av slakterens, bryggerens og bakerens velgjørenhet, men av at de fremmer sin egen tarv. Men om egoismen er en drivkraft, er den ingen dyd. Smith mente at den kunne tøyles av et annet menneskelig artstrekk: empati.
Han beskrev to usynlige hender:
- En som samordner varebyttet på markedet.
- En annen som sporer folk til rettferdig fordeling av livets nødvendigheter – som om jorden var delt likt mellom alle dens innbyggere. Det får dem til å fremme hele samfunnets interesser uten å vite eller tilsikte det.
Smith ville forme institusjoner som ga fellesskapelige løsninger, men på to måter. Dels ved å tøyle lyter og laster slik at man kunne få den beste bruk av ressurser når den enkelte gjør det fornuftige for seg. Men egoismen må balanseres av empatien – den innsikt vi vinner ved å sette oss i andres sted og handle etter det.
Mennesker er ikke bare rasjonelle aktører. Vi er også moralske vesener som vet når vi undergraver vårt alles beste – og kan bygge institusjoner som beskytter oss mot oss selv.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 23. mars 2012. Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.
Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
