Under tittelen ”Skjønnheten og Udyret” reiser Regnskogsfondet krass kritikk av Oljefondets investeringer i avskogingsselskaper: Det gir liten mening å bruke milliarder til skogsbevaring i utlandet for å redde klimaet, mens Oljefondet investerer langt større beløp i selskaper som avskoger verden. Det gjør ikke saken enklere at oljefondet med ambisiøse etiske retningslinjer samtidig framstår med en høy samfunnsansvarsprofil.
Spennvidden mellom idealistisk moral og kommersiell praksis er imidlertid ikke ny i landet. Professor Terje Tvedt har fremhevet at det norske ”Godhetsregimet” med milliardfinansiert PR for U-hjelp i mediene og kooptering av sivilsamfunn og forskere gjennom rause budsjetter, leverte resultater som langt fra stod i stil. Journalisten Mark Curtis påpekte også spennet mellom Norges aktive press for høy moral på den internasjonale arena, samtidig som landet tredoblet sin våpeneksport på 10 år. Oljefondets regnskogsødeleggende investeringer under høyprofilert etikk- og miljøbannere føyer seg pent inn i rekken.
Det er ikke lett å forene idealer og realiteter. Vår kristne tro erkjenner at alle er syndere, og Henrik Ibsen anså også at vi må leve med en viss porsjon livsløgn. Men vi kan likevel forsøke å gjøre gapet mindre, og her har Oljefondet et stykke igjen å gå.
Oljefondet har lagt seg på den minst krevende samfunnsansvarlige investeringsstrategier: Investeringene styres av lønnsomhet, og etikken kommer bare inn for å luke ut miljø- og menneskerettsverstinger i etterkant, gjerne etter at en dialog med selskapet har mislykkes. Oljefondet kunne ha gått lengre slik det gjøres i en rekke private fond og plukket ut investeringsobjekter også etter miljømessige og sosiale kriterier. Slik ”positiv utvelgelse” fokuserer på ”de beste i klassen” i enhver bransje og region. Dvs. de selskapene som både har best verdiskaping og samtidig tar best hensyn til miljø og menneskerettigheter. Forskning innen samfunnsansvarlige investeringer viser at man ved en slik strategi gjennomgående gjør det like bra som ellers. Bortvalget av noen lønnsomme miljø- og menneskerettighetsverstinger kompenseres tilsynelatende ved at man dermed også minsker risiko.
Ved å ta skritt i retning av en ”beste i klassen”-strategi vil etikkplakaten få mer effekt, og myndighetene bidrar til å minske spennet mellom idealer og realiteter. Utvikling av nye finansstrategier er imidlertid, på samme måte som ny teknologiutvikling, avhengig av innovasjon. De bør derfor utprøves på mindre del-fond for å høste erfaringer og tillate Oljefondet å bygger opp ekspertise.
Miljø- og menneskerettighetsbevegelsene vil neppe være helt fornøyd selv med overgang til en ”best i klassen” strategi fra Oljefondet, men man oppnår åpenbart en større tilnærming mellom idealer og realiteter, som også skaper større konsistens mellom utenrikspolitikk, miljøpolitikk og investeringspolitikk.
