Artikkelen er publisert i Dagens Næringsliv 30. november 2009 under vignetten "Gjest på mandag" med tittelen "Lik lønn til alle?"
Det er en utbredt oppfatning at kjønnsforskjeller i lønn skyldes usaklig forskjellsbehandling av kvinner. Likelønnskommisjonens rapport tyder imidlertid ikke på at diskriminering er en viktig årsak til lønnsgapet (NOU 2008:6). Eksempelvis har Klagenemnda for likestiling behandlet få klager relatert til lønn etter at likestillingsloven ble styrket i 2002, og langt fra alle klagene fikk medhold.
Mange setter likhetstegn mellom likhet og verdighet. Det å tjene mindre enn andre betraktes av stadig flere som et opphav til underlegenhet og mindreverdsfølelse. Derfor blir det også mer vanlig, som Kalle Moene og hans kollegaer ved Universitetet i Oslo har påpekt, at kravet om lik lønn for likt arbeid, erstattes av et krav om lik lønn til alle. Siden likestilling mellom kvinner og menn er et tema med stor symbolkraft, er det naturlig at lønnsgapet mellom kvinner og menn står lagelig til for angrep.
Likhet i lønn er imidlertid neppe en forutsetning for verdighet. Verdighet følger av å kunne leve ut og få anerkjennelse for sine personlige livsprosjekter, væremåter og identiteter. Individer og grupper har varierte ønsker og ambisjoner. Det er store forskjeller etter hvor stor plass folk vil la karrieren ha i livene sine. Dette vil også nedfelle seg i varierende lønn. De som gir jobben stor plass gjennom utdanningsvalg og arbeidsintensitet vil tjene mye, og oppleve den verdigheten som følger av å mestre jobben godt. De som derimot prioriterer å bruke mer tid på utenomfaglige aktiviteter vil tjene mindre. Til gjengjeld vil de oppleve verdigheten som kommer med av å realisere seg selv på andre områder i livet.
Et arbeidsliv som pålegges å lønne alle likt vil gi den enkelte mindre rom til å leve ut egne livsprosjekter. De som ønsker en annen livsstil og arbeidsinvolvering enn den som må til for å forsvare den lønnen bedriftene er pålagt å betale dem, må legge særpreget av seg for å forsvare sin plass. Flere vil bli stengt ute dersom de insisterer på en livsform som ikke er tilpasset lønnsnivået.
Med andre ord: Det blir vanskeligere å utvikle et mangfoldig samfunn dersom alle skal lønnes likt. Mye tyder på at dette særlig vil innsnevre kvinners muligheter.
Kvinner har mer varierte livsinteresser enn menn. De har gjerne et bredere interessefelt og opererer på flere av livets arenaer i sine livsprosjekter. Menns identiteter er mer ensidig knyttet til arbeidslivet. En del av årsaken til at kvinner tjener dårligere enn menn er at de velger å fordele sin energi på flere aktiviteter. De har oftere avbrudd i yrkeskarrieren, de jobber mer deltid, og de forlater krevende lederjobber raskere enn sine mannlige kollegaer, fordi de ikke finner det bryet verdt å bruke så mye av seg selv bare på å oppfylle jobbens krav. Mange velger å prioritere hjem framfor jobb mens barna er små. Dette gir kvinnene lavere lønn i en tidlig fase av livet. Til gjengjeld viser det seg at kvinnene tar dette igjen når barna er blitt store, og kvinnene igjen prioriterer jobben høyere.
Lik lønn for kvinner og menn er godt tilpasset et samfunn der alle livets verdier måles i lønn, og der alle av den grunn må ha samme karrierer. Skal det derimot gis rom for at ulike grupper, for eksempel kvinner og menn, skal få leve ut leve ut sine særegne livsprosjekter, må man være villig til å akseptere at forskjeller i livsstil vil gi seg utslag i forskjeller i lønn. Et lønnsgap av en viss størrelse behøver ikke skyldes diskriminering, men heller at menn og kvinner har ulike prioriteringer i livene sine.
