Kronikk skrevet av rektor Tom Colbjørnsen ved Handelshøyskolen BI:
I januar 2008 ble Serena Hotel i Kabul angrepet av terrorister. En norsk journalist og syv andre ble drept. I ettertid har det kommet fram at norske myndigheter kjente til flere trusler om angrep på hotellet, men unnlot å bringe informasjonen videre. Dette har medført skarp kritikk. Journalist Fredrik Græsvik fra TV 2 sier til nrk.no at han er forbannet: ”Hadde vi hatt kunnskapen kunne liv vært reddet”.
TV 2 – journalistens reaksjon illustrerer en tiltakende tendens til å ønske seg kjennskap til alle detaljer i offentlig saksbehandling. For eksempel skal styremøter i sykehusforetak og universiteter nå gå for åpne dører. Utviklingen berører langt fra bare offentlige etater. Tidsånden tilsier at stadig flere sider ved samfunnet åpnes for innsyn. Internett og nye medier invaderer både privatliv og bedrifter, og gjør det mulig å passere grenser det for bare kort tid siden var tabubelagt å krysse.
Det følger mye bra med mer åpenhet i det offentlige. Maktmisbruk avsløres, viktige samfunnsdebatter stimuleres, og borgerne gis anledning til å ivareta sine rettigheter. Problemene oppstår når retten til innsyn går så langt at det gir eksterne forståsegpåere anledning til å blande seg inn på måter som forstyrrer mer enn det bidrar.
Offentlige institusjoner representerer kompetanse og erfaringer satt i system. Saksbehandlerne utvikler spisskompetanse gjennom å være ”gjengangere” på sine saksområder. De vet normalt både mest og best hvordan saker skal håndteres. Over tid kan riktignok virksomheten bli rigid og arrogant. Ekstern kritikk er da gjerne nødvendig for å initiere endring. Men når behovet for endring først er erkjent, står virksomheten normalt selv nærmest til å vite hva som skal til, og bør få arbeidsro til å korrigere sine feil og mangler.
Utenforstående er ofte ”engangere” som forholder seg sporadisk til de saksområdene de kommer borti. Sammenlignet med offentlig instanser vil de ha mindre kompetanse til å skille mellom relevant og irrelevant informasjon. Eksterne er mer henvist til intuisjon og personlige vurderinger, og bringer ofte, med god hjelp fra pressen, mye sentimentalitet inn i sin kontakt med det offentlige. Menneskers tendens til ønsketenkning og selvbedrag er vel kjent. Vi ser det vi ønsker å se. Dermed er det lett å trå feil, og komme i skade for å motarbeide sine egne interesser.
I eksemplet fra Afghanistan som ble nevnt innledningsvis var det 15 000 hemmelige dokumenter å forholde seg til. Trusler om terroranslag florerte. Informasjonen måtte siles og vurderes. Det krevde kompetanse, erfaring og rutiner å skulle skille det vesentlige fra det uvesentlige. Med respekt å melde er det grunn til å tvile på om journalistene som deltok på reisen til Kabul kunne gjort bedre trusselvurderinger enn norske myndigheter, selv om de hadde hatt tilgang til all informasjon. Sjansen er minst like stor for at de kunne konkludert på måter som økte risikoen ved å oppholde seg i Kabul.
Noen former for åpenhet virker mot sin hensikt, og gjør i stedet saksbehandlingen mer lukket. Et godt eksempel er ordningen med åpne styremøter. Med publikum og medier til stede blir det vanskeligere for styremedlemmene å gå tilbake på ting som er sagt i møtene uten å tape ansikt. Dermed blir det mindre høyttenking og uforpliktende sonderinger i møterommet. For å være sikker på at alle synspunkter har vært skikkelig luftet før beslutning skal tas, og for å røyke ut hvor styremedlemmene står i de forskjellige sakene, vil flere se seg tvunget til å ”snakke sammen” utenfor styrerommet. Mer av saksbehandlingen vil skje i uformelle grupper mer enn i et samlet styre. Dermed åpnes det for fraksjonsdannelser, med det resultat at styret får større vansker med å fungere som et kollegium.
Åpning av styremøtene setter i gang prosesser som resulterer i at styret fungerer mer lukket. Den lovfestede åpenheten blir symbolsk mer enn reell.
Offentlige instansers saksbehandling er selvfølgelig ikke ufeilbarlig. Noen steder sliter man med lange saksbehandlingstider og arrogant kultur overfor brukerne. Mange mener at slike utfordringer bests håndteres med åpenhet og innsyn i nær sagt alle sider ved saksbehandlingen En så sterk involvering av utenforstående vil imidlertid bare bidra til å forkludre situasjonen ytterligere.
Rektor ved Handelshøyskolen BI
Tom Colbjørnsen
