Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv. 10. september med tittelen "Arbeidets verdi".
Det er tilnærmet umulig å sammenligne arbeidets verdi i manns- og kvinnejobber på en objektiv måte. Dessuten vil jus og statlig byråkrati måtte gripe sterkt inn i lønnsdannelsen. Kanskje er det like greit å la det være?
Likelønnsloven sier at menn og kvinner ikke bare skal lønnes likt for likt arbeid, men også for likeverdig arbeid. Arbeid er likeverdig når en objektiv vurdering viser at det stilles samme krav til
kompetanse, anstrengelse, ansvar og arbeidsforhold forøvrig.
Likelønnskommisjonen gjenga analyser som viste at menn og kvinner i dagens Norge stort sett får lik lønn for likt arbeid, men at mange kvinnedominerte yrkesgrupper fortsatt lønnes lavere enn mannsdominerte, også når de utfører arbeid av tilsynelatende lik verdi.
Mange har derfor hilst velkommen at Likelønnsnemnda ga støtte til en kvinnelig SFO-leder i Fredrikstad kommune som krevde samme lønn som mannlige arbeidsledere innen regulering og teknisk drift. Nemnda betraktet SFO-lederens og ingeniørenes arbeid som likeverdig, og mente at arbeidsgiver ikke hadde dokumentert saklige grunner til forskjellsbehandling. Kommunen bestemte seg for å følge nemndas vedtak. Leder i Unio, Anders Folkestad, kaller Fredrikstad-saken for «gledelig og modig». Mange tillitsvalgte, særlig i kvinneyrker i offentlig sektor, deler hans begeistring, og mener at saken vil gi et løft til kampen for lik lønn for likeverdig arbeid. Den uforbeholdne begeistringen kan virke underlig når man tar i betraktning hvilke konsekvenser en konsekvent gjennomføring vil ha for den frie forhandlingsretten.
Likelønnslovens bestemmelse om lik lønn for likeverdig arbeid er forankret i internasjonale konvensjoner. Disse krever at arbeidets verdi skal fastlegges ved hjelp av objektive kriterier og analyser. Slik objektivitet er i praksis umulig. Det er langt fra nok å sammenligne antall års utdanning som kreves i jobben, slik tillitsvalgte i typiske kvinneyrker ofte gjør. I tillegg kreves analyser av forskjeller i kravene til erfaring, anstrengelse, ansvar og andre arbeidsforhold.
Likestillingsombudet hevder at ansvaret for maskiner, vei og vann ikke kan vurderes som mer krevende enn ansvaret for menneskers helse og fremtid. En slik formulering er ikke uten polemisk snert, men er alt for allmenn til å kunne brukes i konkrete analyser. For eksempel medfører en ingeniørs ansvar for vann også ansvar for mennesker, slik Bergens innbyggere bittert fikk erfare da guardia- bakterien infiserte drikkevannet deres.
Hvordan skal man vektlegge verdien av en ingeniørs ansvar for helsen i en by, kontra en SFO-leders ansvar for en god utvikling av barn? Det sier seg selv at objektive svar på slike spørsmål ikke finnes. Skulle man allikevel insistere på å prøve, må kriteriene gjøres stadig mer detaljerte og mangfoldige, og settes sammen i kompliserte systemer. Skrekkvisjonen er byråkrater og statlige tilsyn som utrustet med tykke manualer skal fastlegge den «objektive» verdien av et arbeid, mens rollen til arbeidslivets parter innskrenkes til å iverksette den tilsvarende lønnen.
Siden objektive sammenligninger av arbeidets verdi ikke er mulig, åpnes det for betydelig skjønn. Skjønnet må utøves med referanse til likestillingsloven, forskrifter og tidligere nemnds- og domsavgjørelser. Dette vil gi jussen en mer sentral rolle. Det er illustrerende i så måte at debatten i etterkant av Fredrikstad-saken har blitt dominert av jurister. Lønnsdannelsen rettsliggjøres. Domstoler og domstolslignende organer i form av ombud, nemnder og tilsyn øker sin innflytelse. Partene i arbeidslivet må i større grad legge disses bestemmelser til grunn for sine forhandlinger, og får dermed redusert sin innflytelse på lønnsfastsettelsen. Med redusert innflytelse følger også mindre ansvar for konsekvensene av egne lønnskrav for bedrift og samfunn.
Advokat Else Leona McClimans hevder i DN at partene ikke tar ansvar for likelønnsbestemmelsene, og at det derfor er på tide å la jussen få større betydning. Advokaten til SFOlederen som vant fram i Fredrikstad kommune, Haakon Utne Kierulf, sier til samme avis at saken «... viser at jussen har sin plass i likestillingsspørsmål når partene ikke klarer å bli enige». Mot dette hevder advokat i NHO, Nina Melsom, at likelønnsbestemmelsen ikke er alene om å være en grunnleggende internasjonal rettighet. Organisasjonsfriheten, streikeretten og den frie forhandlingsretten har samme status.
Her er vi ved kjernen i saken. Økt trykk for å skape lik lønn for likeverdig arbeid vil på grunn av rettsliggjøringen det medfører, svekke det handlingsrommet den enkelte kan avtale sine lønns- og arbeidsforhold innenfor, enten individuelt eller kollektivt. Rettighet står mot rettighet. Det er naturlig at advokater som arbeider med likestilling ønsker å pushe dette sterkest. At mange fagforeninger viser uforbeholden glede over Fredrikstad-sakens muligheter til å gjøre det samme er kanskje mer overraskende.
Har de gledet seg for tidlig?
