Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 31. mai 2010 med tittelen "Kutt til besvær".
Oppskrudde forventninger og sterk vekst i lovfestede rettigheter gjør at Norge er spesielt dårlig rustet til å kutte i offentlige utgifter. Det blir ikke lettere av å stå utenfor EU, og ”den norske modellen” er heller ikke til stor hjelp.
Europeiske velferdsstater er under press. Det kuttes i offentlige ytelser og ansattes lønninger. Selv ikke den sagnomsuste nordiske modellen slipper unna – Danmark er et av de land som nå må gjennom en hard kur.
Det er sannsynligvis bare et spørsmål om tid før eldrebølge og synkende inntekter fra Nordsjøen tvinger fram kutt i velferdsytelser også i Norge. Kuren kan bli ekstra hard når den først kommer. Dagens bruk av oljepenger er med å presse norske lønninger opp til et nivå som priser særlig industrien ut av internasjonale markeder. Dermed svekkes norske bedrifters mulighet til å delta i velferdsstatens spleiselag.
De politiske kostnadene med å kutte i offentlige budsjetter er større, jo mer oppskrudde forventninger befolkningen har til å motta statlige ytelser. Mye tyder på at norske politikere står overfor særlige utfordringer i så måte.
Parallelt med større oljerikdom har det vokst fram særnorske forventninger om at det offentlige skal garantere den enkelte et liv fritt for lyter og risiko. Dette er særlig tydelig når det gjelder helse. Aldri har helsetilstanden vært bedre, og aldri har flere følt seg syke. 30 prosent av befolkningen føler smerte daglig. Det er dobbelt så mange som gjennomsnittet i Europa, uten at det er påvist noen objektive helsemessige problemer som skulle tilsi det. Fastlegen Jørgen Skavlan sa det slik i en kronikk i Aftenposten i fjor: ” Vi snakker helse, tenker helse, fyller opp venteværelsene, sykehuskøene, apotekene og helsekostforretningene, og likevel blir vi bare sykere”.
De politiske vanskene forbundet med å kutte i befolkningens velferd kalles ofte for ”demokratiets forbannelse”. Siden politikere og politiske partier er avhengig av velgernes gunst for å ha makt, vil de vegre seg i det lengste for å gjennomføre upopulære tiltak. Et virkemiddel for å motvirke dette er å overføre makt til organer som ikke står direkte ansvarlig overfor velgerne, slik sentralbanken har autonomi til å fastsette renten uavhengig av populistiske stemninger.
I dagens Europa har EU en tilsvarende disiplinerende effekt på de enkelte lands politikere. For å beholde fordelene med medlemskap må befolkningen og politikerne i det enkelte land avfinne seg med de vedtak EU fatter. Dette gjør det lettere for politiske ledere i de enkelte land å rettferdiggjøre at de kutter i budsjettene. Til tross for EØS – avtalen vil norske politikere mangle tilgang til denne disiplinerende mekanismen når politikken en dag må legges om.
Mange mener at dagens EU har for svake institusjoner til å fylle den disiplinerende rollen fullt ut. Situasjonen ville imidlertid vært enda vanskeligere helt uten EU.
Hva så med ”den norske modellen”? Med sitt samarbeid mellom regjering og partene i arbeidslivet har den tidligere gjort det mulig å gjennomføre smertefulle omstillinger. Paradeeksempelet er 90-tallets solidaritetsalternativ der fagbevegelsen bidro til å disiplinere lønnsveksten for å holde arbeidsledigheten nede. Det er imidlertid tvilsomt om denne strategien er like velegnet til å gjennomføre fremtidige kutt i offentlige velferdsytelser.
Solidaritetsalternativet lyktes blant annet fordi fagbevegelsen representerte landsomfattende interesser, og dermed så seg tjent med å ta samfunnsansvar. De tillitsvalgte var i tillegg politisk skolerte, og vante med å vurdere helhetlige konsekvenser. Dagens situasjon er annerledes.
Velferdsstaten er ikke bare et redskap for fellesskapets kollektive fornuft, men også en slagmark der særinteresser kjemper seg imellom om knappe ressurser. Aktørene er gjerne profesjonelle organisasjoner og advokater, godt hjulpet av medier som rettferdiggjør framsatte krav med gripende anekdoter om hvor ille det kan gå dersom kravene ikke innfris. Dette er vanskelig for politikere å motstå i ”verdens rikeste land”. Over tid har dette ført til at mange ytelser og bevilgninger har blitt omgjort til lovfestede rettigheter. Dette kommer langt fra bare samfunnets svakeste til gode. Utrustet med en retorikk preget av rettigheter og juss er det legitimt også for velsituerte grupper å kjempe for statlige bidrag til seg og sitt. Grådighet blir imidlertid ikke mer etisk høyverdig av å bli kalt for rettigheter.
Ønsker politikerne senere å kutte i lovfestede ytelser, konfronteres de ikke i første rekke med velgernes dom, men med påstander om lovbrudd. Politikere møter advokater og organisasjonsbyråkrater som selv bare er ansvarlige for å ivareta snevre særinteresser, og ikke av konsekvenser for samfunnet som helhet.
Det er en annen type aktører som preger velferdsstatens interessekamp, enn den typen tillitsvalgte som utviklet den norske modellen i industrisamfunnets glansdager. Det gjør dessverre modellen mindre egnet til å gjennomføre upopulære, men allikevel nødvendige tiltak.
Tom Colbjørnsen
Rektor ved Handelshøyskolen BI
