KRONIKK: Tom Colbjørnsen om forskning og forskningspolitikk
Gudmund Hernes har sammenlignet forskning med en Agatha Christie-roman.
På samme måte som nettet snører seg sammen rundt forbryteren etterhvert som mange mistenkte sjekkes ut av saken, styrkes en vitenskapelig teori ved at alternative forklaringer forkastes. Jo større fantasi og åpenhet forskeren viser i jakten på konkurrerende teorier, jo sterkere kan vedkommendes egen tese komme til å stå. Nysgjerrig prøving av alternative forklaringer er motoren i forskningsbasert kunnskapsutvikling.
Den samme Gudmund Hernes pleide derfor i sin tid som professor ved Universitetet i Bergen å utsette ambisiøse forskerspirer for følgende test: Forklar hvorfor rekesmørbrødene alltid forsvinner først fra fatet! Dersom kandidaten ikke hadde nok teoretisk fantasi til å komme opp med minst tre alternative teorier, fikk vedkommende et klart hint om at forskning kanskje ikke var en fornuftig karriere å slå inn på.
Harald Eia har i sin tv-serie «Hjernevask» vist at mange samfunnsforskere har liten interesse for biologiske forklaringer. Miljøer som har alle forutsetninger for å sette nysgjerrigheten i høysetet, har i stedet framstått som lukkede, og som opptatte av å verne om teorier de føler seg komfortable med. Det er trist når forskningsmiljøer ikke stimulerer den faglige nysgjerrigheten. Men det er enda tristere at de ikke selv makter å korrigere ensrettingen; til syvende og sist er det bare fagmiljøene selv som kan endre kursen.
Nysgjerrighetens magre kår har flere årsaker.
Faglige perspektiver utvikler seg ofte til egne institusjoner. Det dannes normer for hva som er relevante problemstillinger, teorier og metoder. Det etableres egne tidsskrifter og konferanser, det kjempes om ressurser til egne formål, og det rekrutteres inn personer som ikke truer det etablerte perspektivet.
Gevinsten kan være at forskningen holder et høyt analytisk og faglig nivå. Kostnaden er at romsligheten til å undersøke alternative perspektiver snevres inn. Konkurrerende perspektiver ses i stedet på som motstandere i kampen om ressurser og status. Faglig uenighet omdannes til politisk strid. Forskningen blir mer ensrettet, og får i verste fall karakter av spissfindig flikking på detaljer som kun er av interesse for miljøet selv, og knapt nok det.
Forskere identifiserer seg gjerne sterkt med sitt fag. Som påpekt av Helle Hedegaard Hein ved Copenhagen Business School opplever mange seg som faglige partisaner; de er på en «mission» til beste for høyverdige formål. Det blir nærmest en æressak å stå fast på sitt faglige standpunkt; noe annet kan bli oppfattet som et svik mot «saken», og føre til personlige og sosiale sanksjoner fra kollegaer.
Forskere som profilerer seg på bestemte faglige standpunkter, etablerer personlig fallhøyde. Deres faglige innspill kan ha gitt dem medieoppmerksomhet, invitasjon til konferanser, og godt honorerte foredrag. Det kan ligge mye god formidling i dette.
Faren er at andres tilnærminger og funn etter en stund ikke lengre blir vurdert som en kilde til ny kunnskap, men som en trussel mot egen identitet, berømmelse, ekstra inntekter og status. Forskere er som folk flest.
Forskere i samfunnsfag og humaniora er del av det samfunnet de forsker på. Det er umulig å være hundre prosent objektiv - det ville være som å løfte seg selv etter håret. Dette har ledet mange til følgende feilslutning: Siden objektivitet allikevel er umulig, er det akseptabelt å koble forskningen til verdier og formål med politisk tilsnitt. Når eksempelvis kjønnsforskere viser motvilje mot å trekke veksler på biologiske innsikter, kan det henge sammen med koblingen mellom kjønnsforskning og likestilling som politisk prosjekt. Temavalg og faglige perspektiver vil innsnevres til det politisk korrekte.
Politisk styrt forskning er ikke vakkert. Det gjelder selv om det skjer i det politisk korrektes tjeneste.
Nettopp fordi det er umulig å være hundre prosent objektiv, bør forskere tilstrebe å være så objektive som mulig. Dette krever en forskningsetikk med vekt på etterprøvbarhet av resultater, åpenhet overfor alternative tilnærminger, og «faglig sølibat» når forskeren har sterke og forutinntatte holdninger.
Harald Eia har gjort norsk forskning, og spesielt norsk samfunnsforskning, en stor tjeneste ved å sette disse spørsmålene på dagsorden. Nå er det opp til oss i fagmiljøene å gjøre noe med dem.
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 5. mai 2010.
