Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 8. april 2010 med tittelen "Politisk lederskap".
Dagsrevyen innledet påskehøytiden med å vise at Jens Stoltenberg nå blir sjeldnere omtalt i de største avisene. Blant annet har det vært fem hundre færre medie-oppslag denne vinteren, sammenlignet med 2008.
NRK hadde invitert en journalist, en professor og en medie-rådgiver til å kommentere tallene, og disse var samstemte i sin konklusjon: Statsministeren har et lederproblem. Han er for anonym. Mindre tilstedeværelse i mediene gjør det vanskeligere å fremstå som en tydelig leder av nasjonen Norge. I tillegg oppstår det et demokratisk problem når statsministeren arbeider mer i lukkede rom.
Synlighet i mediene er særlig viktig for den symbolske rollen som en toppleder spiller. En statsminister vil kunne være gallionsfigur når nasjonal glede og stolthet skal ha utløp, og tilsvarende syndebukk når aggresjon og usikkerhet brer seg. Slik virker det symbolske lederskapet samfunnsbyggende ved å skape felles identiteter og historie, på godt og vondt.
En fjern og distansert leder kan også spille en symbolsk rolle, men ha mindre mulighet til selv å prege den. Lederskapet blir utydelig, og mer prisgitt befolkningens fantasier og spekulasjoner, enn lederens egne visjoner.
Symbolsk ledelse er imidlertid bare én del av lederrollen. Det skal også skapes politiske resultater. Vanskelige saker skal løses. Det kreves ryddig og forutsigbar saksbehandling. Dette handler ikke så mye om å briljere i det offentlige rom, som tålmodig å arbeide frem konstruktive kompromisser og løsninger. Ulike interesser og syn skal avveies innen rammen av tilgjengelige ressurser og helhetlige konsekvenser. Det stilles krav til analytisk, planmessig og rasjonell ledelse. Distanse til symbolstøyen i det offentlige rom kan være nødvendig for å arbeide frem gode løsninger. Lukkede prosesser åpner for maktmisbruk, men dette motvirkes av at politiske ledere stilles til ansvar ved valg.
Deler av faglitteraturen skiller mellom ledelse og administrasjon. Ledelse fremstilles som å skape oppslutning og begeistring for dristige visjoner og «hårete mål», mens administrasjon handler om styring, koordinering og kontroll. Det er imidlertid feil, slik mange gjør, å sette ledelse og administrasjon opp mot hverandre. Få ting er så ødeleggende for en leders autoritet og respekt som svikt og rot i saksbehandlingen. Visjoner som ikke følges opp med planmessige tiltak i hverdagen kan etter en kort stund virke mer irriterende enn motiverende.
Dersom ledere måles ensidig etter hvor ofte de fremstår i mediene, vil det gi økt gjennomslag for ledere med karisma og medietekke som sine viktigste kjennetegn. Sympatier, stemninger, følelser, personkonflikter og enkeltskjebner vil lett komme til å dominere debatter og tematiske vinklinger. Politikken blir mer omskiftelig og uforutsigbar, og gjør det vanskeligere for borgere og bedrifter å innrette seg rasjonelt.
Det norske demokratiet bygger på to fundamenter - ansvarliggjøring og maktdeling. Politikere skal stilles til ansvar ved valg, og makt skal deles mellom institusjoner som balanserer hverandre, slik Høyesterett nylig satte storting og regjering på plass for å ha opptrådt i strid med Grunnloven. Politiske prosesser i det offentlige rom er imidlertid ikke underlagt slike prinsipper. Innflytelsesrike journalister, politikere og kommunikasjonsrådgivere behøver ikke stille til valg. De risikerer kun å tape publikum og betalte oppdrag. Det samme gjelder for professorer og forskere som flagger sin faglige status også når de tar stilling til politiske spørsmål. Slik opptreden er i liten grad gjenstand for faglig kvalitetssikring, i det minste så lenge Harald Eia lar være å spørre dem om hva slags forskning som skulle gi deres synspunkter spesiell gjennomslagskraft.
Politiske prosesser i det offentlige rom fremstår ofte som mindre demokratiske enn de som foregår i mer lukkede etablerte politiske institusjoner. Mange av de viktigste aktørene i medie-samfunnet har betydelig makt, men møter ingen systematisk motmakt. Et godt eksempel er pressen som påberoper seg et viktig samfunnsoppdrag, men som vil ha seg frabedt at det samme samfunnet legger seg opp i oppdragets innhold og utførelse.
Både demokratiet og politiske lederes autoritet er best tjent med statsledere som lar distansert nærhet prege sitt forhold til mediesamfunnet.
Tom Colbjørnsen er rektor ved Handelshøyskolen BI.
