Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv den 8. november under tittelen Prestisjekampen
William Thomas formulerte i 1923 et teorem som skulle komme til å stå sentralt I sosiologien: “If men define situations as real, they are real in their consequences”. Fritt oversatt betyr det at uansett om en påstand er sann eller gal, vil den etter hvert vise seg riktig dersom folk tar den innover seg, og handler deretter.
Thomas – teoremet er vel verdt å minne om når man skal forholde seg til internasjonale rangeringer av norske universiteter og høyskoler. Vi er kanskje ikke så dårlige som rankingene ofte gir inntrykk av. Allikevel skaper de et inntrykk av middelmådighet som kan få mange førsteklasses studenter og akademikere til å velge utenlandske skoler. Resultatet kan bli ”brain drain” i norske miljøer. Rangeringene bør derfor tas på alvor, uansett hva man måtte mene om dem.
Det er imidlertid mest fristende å gå i skyttergraven. Rangeringene har åpenbare svakheter. Flere av kriteriene som brukes har begrenset relevans for faglig og pedagogisk kvalitet. Grundige evalueringer foretatt av internasjonale ekspertpaneler plasserer en rekke norske fagmiljøer og institusjoner langt nærmere verdenstoppen enn det mange rankinger gjør. Det skapes også forskjellig bilde av posisjonen til en og samme skole. For eksempel rangerer Financial Times BI som nummer 61 av europeiske handelshøyskoler, mens en fransk rangering plasserer BI på 21. plass. Et så stort sprik viser at rangeringene måler forskjellige ting. Bildet som tegnes av en skole er avhengig av hvilken rangering som brukes. Dessuten kan forskyvninger mellom skolene fra ett år til et annet mer skyldes at målemetodene er lite robuste, enn at det har skjedd noe spesielt med skolene.
På grunn av slike svakheter fristes mange til å ignorere rangeringene. Det vil imidlertid være et stort feilgrep. De er kommet for å bli, og de legges merke til. Rangeringer er en ”snakkis”, både i samtaler folk i mellom, i kollegiale fora, og i det offentlige rom. De omtales i pressen, og spres og diskuteres gjennom sosiale medier. Med rette eller urette kan de være en kilde til prestisje. Både studenter og ansatte vil gjerne være stolte av skolen sin, og velger deretter.
Rangeringene er heller ikke bare medieregisserte jippoer. De er først og fremst et uttrykk for at universiteter og høyskoler konkurrerer om studenter og professorer på en arena som blir stadig mer global. Den eneste måten å unngå presset fra rankingene på er å finne en nisje i det nasjonale utdanningssystemet. Men heller ikke der er man lengre sikker på å få være i fred.
Mange studenter ønsker å sammenlikne skoler fra forskjellige land når de starter sin utdanning. Det gjelder spesielt ved valg av masterstudie. Det akademiske arbeidsmarkedet blir også mer globalt, og særlig unge og ambisiøse doktorander tenker internasjonalt når de skal starte sine karrierer. Skoler som vil delta i et internasjonalt utdanningsmarked må avfinne seg med at studenter og jobbsøkere vurderer dem opp mot hverandre, og derfor har et øye på rangeringene når de treffer sine valg. Rankinger gir langt fra perfekt informasjon om det internasjonale utdanningsmarkedet, men de er lett tilgjengelige, og det er få alternativer.
En mulighet til å klatre raskt på rankingene kunne være å innrette virksomheten mest mulig etter de kriterier som skolene rangeres etter. Dersom alle følger en slik strategi vil imidlertid skolene bli svært like. De risikerer å viske ut de særpreg som gjør dem spesielle i studentenes og ansattes øyne, og dermed miste sine fortrinn i konkurransen. Samtidig vil en slik strategi gi de som står for rangeringene, for eksempel redaksjonen i Financial Times, utilbørlig stor innflytelse på utviklingen av universiteter og høyskoler.
Det finnes ingen snarvei til toppen av rangeringene. Nøkkelen ligger i langsiktig arbeid med å dyrke fram sterke fagmiljøer. Det krever at universiteter og høyskoler må tørre å prioritere fagområder de har mulighet til å hevde seg på, og derigjennom bygge en tydelig og unik profil i utdanningsmarkedet. Sjansene er store for at en skole som våger å følge en slik strategi før eller siden vil nærme seg den internasjonale toppen; ikke fordi man har latt rangeringene få styre skolen, men fordi en selvstendig og tydelig faglig profil vil gi prestisje i utdanningsmarkedet, og derigjennom også en god plassering på rankingen.
Norske universiteter og høyskoler har alle forutsetninger for å lykkes med å marker seg bedre internasjonalt. Vi er nemlig ikke så middelmådige som dagens rangeringer gir inntrykk av!
Tom Colbjørnsen
Rektor ved Handelshøyskolen BI
