Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv. 9. august med tittelen "Tilbake til samfunnet".
I 2009 var 235 000 personer registrert ved universiteter og høyskoler. Dersom halvparten av disse i stedet kunne hatt en jobb hvor de tjente kr 300 000, innebærer det at høyere utdannelse påfører samfunnet en kostnad på 35 milliarder. I tillegg kommer de 23 milliardene som universitets- og høyskolesektoren mottar over statsbudsjettet.
Det meste av ressursbruken innen høyere utdannelse begrunnes med at det er en investering i fremtidig verdiskaping. Et kompetansebasert næringsliv skal trygge velferden når petroleumsinntektene fra Nordsjøen om få år vil falle.
Få har hittil sådd tvil om det fornuftige i å investere i høyere utdannelse. Det gjelder både sett fra samfunnets og den enkeltes ståsted.
I sommer har imidlertid en del kritiske røster latt høre fra seg.
n Det begynte med skipsreder John Fredriksen som anbefalte unge å tenke seg om før de tok lang utdannelse, særlig dersom de ønsket å skape noe for seg selv.
n Et stadig mer byråkratisert utdanningssystem kritiseres for å slipe bort studentenes skaperkraft, og for å gjøre driftige personligheter om til veldresserte «corporate men».
n Andre anklager universiteter og høyskoler for å lukke seg om sine egne faglige standarder og prioriteringer, og neglisjere næringslivets behov.
Det er fristende å stille seg totalt avvisende til denne kritikken. For hver person uten utdannelse som lykkes godt, er det langt flere som mislykkes. Disse høres det imidlertid sjelden om. Det er også store forskjeller mellom fag i måten studentene involveres i praksis på.
Ved mange handelshøyskoler trenes studentene ikke bare i å drive bedrifter, men også i å skape dem. Samtidig er akademisk virksomhet nødt til å ha en viss distanse til samfunnet. Mye av den kompetansen som utvikles stiller spørsmål ved etablert praksis.
Nyutdannede studenter skal ikke bare betjene, men også utfordre det næringslivet de kommer ut i. Det er nødvendig for å bidra til nyskaping og innovasjon. Akademisk frihet er også til fordel for næringslivet.
Imidlertid vil det være forhastet å avvise all kritikk kategorisk. Universiteter og høyskoler fungerer mer lukket enn det som strengt tatt er nødvendig for å opprettholde faglig uavhengighet. Kulturen henger fortsatt igjen i embetsmannssamfunnets professorideal, der frykten for å bli styrt av «makten» tilsa total uavhengighet.
I dagens transparente samfunn er imidlertid faren for at næringslivet eller andre skal overstyre akademia langt mindre. Nylig ble også akademisk frihet lovbeskyttet i Norge.
Den største truselen mot akademisk frihet synes i dag ikke å komme fra næringslivet, men fra krefter innen akademia. Ulike faglige tilnærminger kjemper seg imellom om ressurser, prestisje og monopol på «den rette lære». Faglig kritikk er nødvendig, men utarter ofte til maktkamper som hemmer fri meningsutveksling. Slike ukulturer trives best i lukkede miljøer.
Mer samarbeid med næringslivet kan sammen med god ledelse gjøre det vanskeligere å holde interne konflikter gående. Resultatet av større åpenhet kan bli mer, og ikke mindre, faglig frihet.
Det er imidlertid ikke alltid at næringslivets «praktikere» har tatt inn over seg verdien av akademisk uavhengighet. De ser ofte på seg selv som kunder, og bestiller forskning og opplæring i henhold til egne spesifikasjoner.
Men selv om praktikere selv står nærmest til å vite hvilke temaer de vil ha belyst, har de mindre forutsetninger for å spesifisere det faglige innholdet. Mye av det som universiteter og høyskoler leverer er kompetanse som brukerne ikke visste at de trengte før de fikk det demonstrert.
Bedriftene vil derfor selv være tjent med å gi fagmiljøene stor faglig frihet. Dette vil også gi de faglige leveransene større legitimitet, sammenlignet med om de var rene bestillingsverk. Bedriftene bør se på seg selv som læringspartnere heller enn som kunder.
Gjennom flere hundre år har utdannelse ekspandert som en selvstendig samfunnsoppgave, og blitt plassert i egne institusjoner. En person var enten i jobb eller i arbeid. Bedriftene hadde liten systematisk kontakt med universiteter og høyskoler utenom gjennom arbeidsmarkedet.
Nå er grensene i ferd med å bygges ned. Mer sammensatte livsløp og fornyede kompetansebehov tilsier økt fleksibilitet og vedvarende kontakt. Utdannelsen må tilbake til samfunnet, blant annet i form av læringspartnerskap mellom bedrifter og akademia, basert på gjensidig respekt for hverandres særpreg.
