Kronikk av rektor Tom Colbjørnsen, trykket i Dagens Næringsliv 9. juli 2012.
Den som vil se godt om natten må tenne lyset og ikke bare beskrive mørket. Jeg blir ofte minnet på dette ordtaket når jeg leser faglitteratur om konsekvenser av arbeidsløshet. Forskerne er langt mer opptatt av å beskrive de lediges mulige problemer, som det er mange av, enn av å hente inspirasjon og lærdom fra arbeidsledige som har mestret situasjonen godt, og som det også er mange av. Arbeidsmarkedsforskere ser ut til å ha en sterkere dragning mot mørket enn mot lysbryteren.
Dagens Europa gir dem nok å ta av. Arbeidsløsheten øker stadig. Spesielt illevarslende er ungdomsledigheten, som går fra vondt til verre. I Spania og Hellas rammes nå nesten 50 prosent av de unge under 25 år. Irland og Italia følger etter med 30 prosent. I hele eurosonen er hver femte ungdom arbeidsløs (Financial Times 24. juni).
Forskningsresultatene levner liten tvil: Sammenlignet med de som er i full jobb har arbeidsløse større sannsynlighet for å oppleve sosial isolasjon, ødelagt tidsrytme, splittet familie, helseproblemer, forringet kompetanse og overgang til varig trygding – for å ha nevnt noe av det viktigste. Det kan diskuteres om arbeidsløsheten er årsak eller virkning. Selve sammenhengene er imidlertid udiskutable. Det er hevet over tvil at arbeidsløshet er en av vår tids viktigste risikofaktorer.
Den konvensjonelle visdommen om arbeidsløshetens virkninger bygger på sammenligninger av arbeidsløse og sysselsatte. I denne metodikken ligger samtidig kilden til det ensidige elendighetsfokuset. Sammenlignet med et gjennomsnitt av sysselsatte er det ingen tvil om at mange problemer er overrepresentert hos et gjennomsnitt av arbeidsløse. Imidlertid er ikke de arbeidsledige en ensartet gruppe. De både merker og håndterer ledigheten på forskjellig vis. Noen rammes hardt og tilpasser seg gradvis til et passivt livsmønster. Andre tar grep for å videreutvikle sin kompetanse og søkemotivasjon.
De arbeidslediges mangfoldige livsmønster gir forskere et vindu for å studere hva slags handlinger som maksimerer sjansen for å gjenvinne fotfeste i arbeidsmarkedet, og hvilke som forsterker passivitet og tilbaketrekning. De fleste studier unnlater imidlertid å benytte seg av denne muligheten. Det vanlige er å betrakte arbeidsløshet som noe som treffer alle ledige på samme måte, og som de vanskelig kan påvirke. Arbeidsløse ses på som ofre.
Et eksempel på en slik tilnærming er en studie som Øivind Anti Nilsen og Katrine Holm Reiso ved NHH nylig har gjennomført, og som viste at arbeidsløshet tidlig i karrieren øker sannsynligheten for å stå uten jobb også ti år senere. (NHH Bulletin 02/2012).
Forskerne konkluderte med at unge mennesker brennemerkes av arbeidsledighet Dette skjer som en prosess over tid. Ledighet i starten av karrieren sender negative signaler til potensielle arbeidsgivere. Samtidig tilpasser individene seg livet som arbeidsledig. De passiviseres, og slutter å stå opp om morgenen. Effekten av å ha vært arbeidsløs følger dem videre gjennom livet.
Studien gir et innblikk i hvordan én gruppe av arbeidsledig ungdom gradvis utvikler et marginalt forhold til arbeidslivet. Hovedinntrykket som etterlates er at dette er en uavvendelig prosess som de ledige har små muligheter til å påvirke. Retorikken med å kalle de ledige for brennemerkede forsterker inntrykket av at prosessen er noe de ledige er påført utenfra.
Studien anviser ingen vei ut av uføret. Det kunne den gjort. For går man inn i Nilsen og Reisos materiale ser man at marginalisering bare er én del av historien. Den største gruppen av ungdommer i deres materiale er nemlig ikke blitt ”brennemerket”, men har lykkes med å komme i jobb. Etter tre år gjaldt det 63 prosent av mennene og 57 prosent av kvinnene. Da ti år var gått gjaldt dette henholdsvis 68 og 66 prosent. De ”brennemerkede” burde vært sammenlignet ikke bare med ungdom som aldri hadde vært ledige, men også med alle ledige som hadde fått nytt arbeid. På den måten kunne man også kommet på sporet av hva som kan bringe ledige raskt tilbake i jobb. I stedet endte man opp med en ensidig konklusjon om at arbeidsledig ungdom har lite annet å se frem til enn et brutalt møte med et glødende smijern.
Forskningen bør se på arbeidsløse som strategiske individer som gjør sitt beste for å mestre ledigheten innenfor det handlingsrommet som deres personlige ressurser og omgivelsene gir dem. De utgjør en sammensatt gruppe mennesker som håndterer situasjonen ulikt og med forskjellig resultat. De lediges mange problemer må fortsatt tas på alvor, men uten at man av den grunn trenger å glemme å hente lærdom og inspirasjon fra de mange suksessene.
- Tom Colbjørnsen, rektor ved Handelshøyskolen BI
