Kronikk av rektor Tom Colbjørnsen, trykket i Dagens Næringsliv 18. mars 2013.
Den økonomiske krisen i Europa har medført betydelige kutt i de statlige investeringene i høyere utdanning. Mange land har kuttet bevilgningene med mellom fem og ti prosent, og noen med opp mot femten prosent. Situasjonen er paradoksal. Til tross for at OECD har vist at høyere utdanning er noe av det mest lønnsomme det offentlige kan investere i, også i perioder med underskudd i statsbudsjettene, er utdanning noe av det første det kuttes i. Kuttene blir ikke mindre paradoksale av at omstilling til mer kunnskapsbasert produksjon regnes som den viktigste forutsetningen for at Europa skal gjenvinne en ledende posisjon i den globale arbeidsdelingen.
En grunn til at investeringer i høyere utdanning er så utsatte er at gevinstene ligger et stykke frem i tid, mens kostnadene påløper umiddelbart. Utdanning stiller svakere i den politiske konkurransen om statlige midler sammenlignet med eksempelvis helse og samferdsel, der behovene fremstår som mer synlige, og som mer påtrengende å prioritere.
Norge har hittil unngått å måtte kutte i bevilgningene til høyere utdanning. Regjeringens nylig fremlagte perspektivmelding gjør det imidlertid nødvendig å forberede seg på at det kan skje også her. Perspektivmeldingen viser at de statlige finansene begynner å bli sårbare om en ti års tid, særlig på grunn av en aldrende befolkning og utfasing av oljeinntektene.
Regjeringen setter i hovedsak sin lit til den såkalte arbeidslinja. Utsatt pensjonsalder, lengre gjennomsnittlig arbeidstid, og inkludering av flere i arbeidslivet skal øke skattegrunnlaget og minske trygdeutbetalingene, og dermed redde velferdsstatens økonomi.
Arbeidslinja er imidlertid politisk sårbar. Den norske befolkningen vil etter all sannsynlighet fortsette å bli rikere, og med økt rikdom kommer også forventninger om mer fritid. Historisk erfaring viser at økt produktivitet og verdiskapning ikke bare tas ut i høyere lønn, men også i lengre ferier, kortere arbeidsuker, redusert arbeidstid, og tidligere pensjonering. Det er mange tegn i tiden på at dette vil fortsette. Den såkalte fritidsklemma kan bli en politisk kraft som underminerer arbeidslinja. Bilkøene ut av de store byene er allerede lengre på torsdager enn på fredager.
Økte skattesatser kan i teorien kompensere for statens inntektstap ved økt fritid. Dette vil imidlertid begrense det arbeidstilbudet som arbeidslinja avhenger av. Vinningen går opp i spinningen. Skal de statlige velferdsytelsene opprettholdes er det derfor neppe noen vei utenom økt brukerbetaling. Det gjelder også for finansiering av høyere utdanning. I praksis betyr det at studenter og bedrifter må ta en større del av kostnadene.
En begrenset bruk av skolepenger ved norske universiteter og høyskoler kan rettferdiggjøres med at høyere utdanning ikke bare er lønnsomt for samfunnet, men også for den enkelte. Inntekten øker, samtidig som arbeidsgivere bruker høyere utdanning til å sortere jobbsøkere inn i attraktive karrierer. Studenttilværelsen åpner også for personlige og sosiale utviklingsmuligheter som en disiplinert yrkeskarriere tidlig i livet ikke gir. Et visst innslag av skolepenger vil dessuten føre til at flere tenker seg nøyere om før de starter på et lengre studium. For sterk subsidiering av høyere utdanning kan føre til at befolkningen overutdannes. Endelig kan studenter som betaler skolen med egne penger oppleve at de har større rett il å stille krav til undervisningen de får, og på den måten heve studiekvaliteten.
En ulempe med skolepenger er at det kan forsterke sosiale forskjeller. Det trenger imidlertid ikke være slik. En representativ befolkningsundersøkelse fra TNS Gallup i 2009 viste at flere av de som har studert ved Handelshøyskolen BI har foreldre med arbeiderklassebakgrunn og lavere utdanning, sammenlignet med de som har gått ved Universitetet i Oslo. Med et velfungerende finansmarked bør det være mulig for alle seriøse og kvalifiserte søkere å skaffe lån til å finansiere skolepenger.
Bedriftene bør også delta i et spleiselag for å finansiere et tilstrekkelig tilbud av høyere utdanning. Stikkordet er etter- og videreutdanning. Kompetansebehovene endres raskt over tid. Bedriftene har økende behov for å ajourføre og utvikle sine medarbeideres kompetanse. Ved å tilby kurs og studier i markedet kan universiteter og høyskoler skaffe seg inntekter på toppen av de statlige tilskuddene. Det vil også bygge ned grensene mellom akademia og næringslivet.
Et spleiselag av staten, studenter og bedrifter vil ikke bare gjøre finansieringen av høyere utdanning tryggere i trangere tider. Det vil også heve studiekvaliteten og gjøre utdanningen mer relevant.
