Regjeringen foreslår i statsbudsjettet å fjerne ordningen med gaveforsterkning til langsiktig forskning. Det vil bety slutten for et spleiselag som har brakt mye godt med seg.
Siden 2006 har staten, gjennom Norges forskningsråd, supplert private gaver til forskning med et tilskudd på 25 prosent. Dette har gjort det langt mer fristende for private givere å stille opp, siden det har multiplisert opp effektene av deres egne donasjoner.
En minst like viktig konsekvens har vært å svekke oppfatningen blant private givere og bedrifter om at all langsiktig forskning kun er statens ansvar. Spleiselagstenkningen som gaveforsterkningen bygger på, og som er så sentral i hele den norske velferdsmodellen, har gjort det mer naturlig for private givere og bedrifter å stille opp selv.
Ordningen har også demonstrert for akademikere at samarbeid med næringsliv og private givere ikke er så farlig for den akademiske frihet som mange av dem har trodd. Giverne har ofte et ord med i laget når det gjelder tematiske rammer for forskningen, men legger seg ikke opp i mer enn det. Med noen svært få unntak skjønner giverne at forskningens verdi er avhengig av at den drives uavhengig, og at det vil svekke verdien av deres gave om de skulle blande seg inn i måten forskningen ble drevet på. En ordning der staten, forskningsrådet, private givere og kanskje institusjonene selv opptrer sammen har fått mange akademikere til å senke skuldrene, og tilrettelagt for mer konstruktivt samarbeid mellom næringsliv og akademia.
Ved å fjerne ordningen sparer Regjeringen 60 millioner, i et budsjett med en ramme på over en billion. I det store bildet er det snakk om smuler. Det er vanskelig å forstå motivet for kuttet, ikke minst i en situasjon der det er tverrpolitisk enighet om at forskning og ny kunnskap skal være selve fundamentet for fremtidig verdiskapning i Norge.
Men det er ikke for sent å snu!
