For et par uker siden skrev jeg en kronikk i DN (”Arbeidslivet som skole”, 19. september) om hvordan kravet til obligatorisk videregående skole gjør mange skoletrette til ”drop outs”, og leder mange inn i et livsløp som ender med varig uføretrygd. At så mange som en tredjedel ikke fullfører videregående skole er en av de viktigste grunnene til at uføretrygding av unge fortsetter å øke, mens veksten har stabilisert seg i eldre aldersgrupper. Slutten av tenårene er åpenbart en kritisk ”crossroad” for mange!
Mange mener at det er teorien på videregående som skyver en del ut. Det stemmer sikkert for noen, men ikke for alle. Ganske mange slutter fordi de ikke mestrer disiplineringen som ligger i selve elevrollen. Min anbefaling er derfor å løsne på kravet om obligatorisk videregående for alle, og i stedet åpne opp arbeidslivet som en alternativ læringsarena. Forsøk med å gi de skoletrette såkalte praksisbrev fra arbeidslivet som et alternativ til vitnemål fra videregående har gitt gode resultater, og peker på en alternativ vei inn i yrkeslivet.
I kjølvannet av kronikken har enkelte kritisert meg for å være for opptatt av frafallet fra videregående skole, og for lite opptatt av å kople arbeidslivet tettere til utdanning tettere på universitets- og høyskole. Utfordringene er imidlertid svært forskjellige. I tilfellet videregående skole handler det om å hindre at en av tre personer havner i risikogruppen for å havne utenfor arbeidsmarkedet og bli avhengig av varige stønader, kanskje for resten av livet. I tilfellet høyere utdanning handler det om å gjøre utdanningen mest mulig relevant for studentenes senere yrkeskarrierer. Begge deler er selvsagt viktig. Både BI og andre skoler gjør derfor mye for å at studiene skal skje i tettere kontakt med arbeidslivet. Stikkordet er ”internships”, der studentene blant annet gjennomfører prosjekter i en bedrift, og så får disse faglige evaluert og godskrevet som ledd i sin utdanning.
Mitt tips er at ”Internships” vil bli en stadig viktigere del av høyereutdanning!
