Det har vært en urolig uke for oss europeere. Og ikke bare for oss. I alle verdensdeler har dramaet rundt
faren for misligholdt gjeld, først og fremst i Hellas, men også i Italia, Spania og Portugal, skapt uro. På G 20 - landenes møte i Cannes er representantene fra China, India, USA og Brasil nesten like urolige som Merkel og Sarkozy.
De fleste skylder på handlingslammede eller uforutsigbare politikere (les: Papandreou), og på mangelen på overnasjonale politiske institusjoner som kan gi euroen et tilstrekkelig fundament (les: mangel på felles finanspolitikk). Politikerne er jo blant vår tids fremste syndebukker, og de er greie å ha å skylde på også denne gangen.
Dessverre vil ikke krisen bli løst verken med mer handlekraftige politikere eller med et sterkere EU, selv om det vil hjelpe. Krisen stikker dypere enn som så. Det handler om økende global ubalanse i økonomien. Enkelt sagt: Industriproduksjonen flytter fra Europa,
og til Asia, Øst-Europa og Latin Amerika. Det er i seg selv ikke noe problem. Problemet er at vi ikke i samme grad greier å skape noe nytt i kunnskapsintensive bransjer, der Europa fortsatt har komparative fortrinn. Professor Victor Norman ved NHH har vist at når det gjelder omstilling så er vi flinkere til å legge ned ulønnsom industri, enn til å opprette nye og lønnsomme kunnskapsbedrifter. Dermed ender mange opp uten jobb. I Europa merkes det ved høy arbeidsledighet, mens det i Norge blir flere uføretrygdede. I Europa er det særlig ungdommen som blir arbeidsledige, på samme måte som det i Norge er størst økning i antall uføretrygdede blant de under 30 år. Med så stor del av befolkningen uten jobb er det ikke rart at den økonomiske veksten ikke tar av i Europa.
Den langsiktige løsningen på Europas problem ligger i å skape nye kunnskapsintensive og varig lønnsomme jobber som kan erstatte tapte industriarbeidsplasser og aktivisere de arbeidsledige. Her har også vi i utdanningssystemet en jobb å gjøre. En av tre fullfører ikke videregående. Det har vi vært opptatt av lange. Nå er også offentligheten blitt klar over at svært mange studenter faller fra før de fullfører.
Det er dumt for studentene, studiemiljøet og den enkelte skole, og på BI følger vi utviklingen på dette området nøye. Ved å anstrenge oss enda mer for å få studentene gjennom studiene sine kan vi gi vi den enkelte en rustning mot senere arbeidsløshet. Men ikke bare det - vi legger også grunnlaget for et kunnskapssamfunn som kan få flere hender - og hoder! - i arbeid, og dermed få veksten i gang
igjen.
I et slikt perspektiv blir det å sørge for mindre frafall og bedre studieprogresjon BIs kanskje viktigste samfunnsansvar!
