Min kronikk om "Lederskap eller tjenerskap?" i DN 7. februar har skapt en strøm av motinnlegg. Lederrollen er viktig fremover, så jeg er glad det ble en omfattende debatt. Jeg runder den av med et innlegg om "Fremtidens ledere" i dagens DN.
De fleste motinnleggene kom etter min mening skjevt ut fra hoppet. Lederrollen ble diskutert løsrevet fra de krav til omstilling og fornyelse som norske virksomheter står overfor. Forholdet mellom leder og medarbeider ble framstilt som en lukket relasjon som kan dyrkes og utvikles, uten å bli sjenerende forstyrret av krav til lønnsomhet, konkurranse og effektivitet. Motinnleggene illustrerer ett av mine hovedpoeng: Det er mer vanlig å beskrive lederrollen som en omsorgsrolle. Ledere skal jo gjøre nettopp det - lede!
Min vinkling er økte krav til fornyelse av norsk næringsliv og offentlig forvaltning. Omstilling skaper imidlertid ofte maktkamper og usikkerhet som truer med å lamme prosessen. Dersom bedriften skal komme videre trengs ledere som peker ut en farbar vei framover, treffer nødvendige beslutninger, og tar ansvar for å gjennomføre dem uten å la omkamper føre omstillingen på avveie.
Det er selvsagt ikke et mål for en leder å bli oppfattet som tøff og upopulær. Forskningen levner liten tvil om at en god relasjon mellom leder og medarbeider er viktig. Mitt poeng er at det er i ferd med å bli for mye av det gode, og at omsorgs- og tjenerrollen er i ferd med å bli for dominerende. Det truer lederes autoritet, på samme måte som det skjedde med lærerne da omsorgsoppgavene invaderte deres yrke. "
