Arbeidsmiljøloven er som andre lover til for å følges. Men det forhindrer ikke at loven kan ha kommet i utakt med utviklingen i arbeidslivet, og derfor trenger å revideres. I min kronikk i Dagens Næringsliv 7.mars spør jeg derfor om det er selve loven mer enn lovovertrederne som er problemet. I et tilsvar i dagens DN tar dessverre ikke arbeidsminister Hanne Bjurstrøm imot utfordringen. Hennes svar ser i stedet ut til å være strengere kontroll og mer statlig tilsyn med at dagens regler følges.
Når det de siste dagene har dukket opp rapporter som viser at det skjer tusenvis, for ikke å si titusenvis, av brudd på Arbeidsmiljøloven i norsk helsevesen, kan man tolke det på flere måter.
Rett etter at Adecco-saken sprakk mente mange at årsaken lå i konkurranseutsetting og private vikarbyråers ”infisering” av norsk helsevesen. Det skjer imidlertid minst like mange lovbrudd i det offentlige, så årsaken kan neppe ligge her.
En annen mulighet er at norsk arbeidsliv, og helsevesenet i særdeleshet, preges av stigende lovløshet og likegyldighet overfor lover og regler. Da vil statsrådens medisin med mer kontroll og tilsyn kunne være løsningen. Meg bekjent finnes det imidlertid ikke noe dokumentasjon som tilsier en slik mistenkeliggjøring av ledere og ansatte i helsevesenet.
Det finnes imidlertid en tredje mulighet: Når det skjer lovbrudd i titusentall, så kan grunnen være at Arbeidsmiljøloven ikke er tilpasset helsevesenets bestrebelser på å imøtekomme pasienters behov, og arbeidstakernes stadig mer mangslungne ønsker om varierte arbeidstidsordninger. Da ligger i så fall løsningen i å myke opp Arbeidsmiljøloven.
Det er synd at Arbeidsministeren ikke tar utfordringen.
