Tirsdag i forrige uke vedtok Handelshøyskolen BI å legge ned to av sine bachelorstudier. Dagen etter kom meldingen om at Universitetet i Tromsø hadde bestemt seg for å avvikle sytten av sine studier. Eksemplene er ikke enestående. Strengere prioritering er tidens melodi innen internasjonal høyere utdanning.
Avvikling av et studium er alltid en vanskelig beslutning. Dels for institusjonen selv. Det faglige mangfoldet blir mindre, og spennende kollegaer forsvinner. Skuffelsen er ofte stor blant de som har brukt mye tid og energi på å utvikle et godt studium og fagmiljø. De studentene som enten har tatt eller er i ferd med å ta faget frykter at deres utdanning blir mindre verdt.
Hvorfor gjøres det da?
Grunnen er som regel kombinasjonen av få studenter og knappe ressurser. Det trengs alltid flere faglige og administrative ressurser enn det man har. Derfor er det sløsing å bruke de knappe ressursene uavhengig av hvor høy ”avkastning” de gir i form av antallet studenter man utdanner. Det må kreves at et visst minsteantall studenter for at det skal være verdt å tilby det. Å tro noe annet er det samme som å tro at man har ubegrenset tilgang på både faglige og andre ressurser. Den luksusen er det bare noen få amerikanske eliteuniversiteter som kan unne seg, og knapt nok dem.
Det blir feil når enkelte hevder at det er et samfunnsansvar å tilby et studium til få studenter, dersom det er et etablert fagmiljø på skolen. Da ville man binde opp faglige ressurser og kapasitet til aktiviteter som få har nytte av, mens studier som samfunnet og studentene har større behov for, vil vansmekte, og være ute av stand til å gi alle studentene som søker det topp utdanning. På sikt vil selve utdanningsinstitusjonen forvitre.
En skole som ikke tilpasser studietilbudet sitt til etterspørselen fra studentene viser ikke samfunnsansvar. Den gjør det motsatte – den sløser bort kompetansen, samfunnets viktigste ressurs, på noe som alt for få har glede av.
