I et halvt års tid har vi nå fått presentert mange historier om brudd på Arbeidsmiljøloven i helse- og sosialsektoren. Det begynte med Adecco – saken, som viste omfattende brudd på arbeidstidsbestemmelsene. I første omgang ble dette knyttet til vikarbyråenes virksomhet, og brukt som argument mot privatisering. Etter hvert viste det seg imidlertid at lovbrudd forkom minst like ofte i det offentlige helsevesenet, og i Sør – Trøndelag ble det meldt om nærmere 50 000 lovbrudd!
Det ble derfor raskt klart at dette ikke hadde noe med privat versus offentlig drift å gjøre, men i stedet gjenspeilte en utbredt tendens til at arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven ble brutt i helsesektoren.
Er helsevesenet fullt av kjeltringer og kriminelle? Selvsagt ikke. Lovbruddene skyldes at helseinstitusjonene er pålagt å yte helsehjelp til alle som trenger det – hele tre lover gjør dette påkrevd. Brytes loven, oppstår det straffeansvar for de ansvarlige. Hva gjør man da hvis man har hjelpetrengende pasienter, og samtidig folk som er villige til å jobbe ekstra, men ikke kan gjøre det uten å gå utover Arbeidsmiljølovens rammer? De fleste vil nok da sette pasientens liv og helse først, og heller ta sjansen på å bryte Arbeidsmiljøloven.
Det har oppstått en uholdbar situasjon der Arbeidsmiljølovens bestemmelser kolliderer med situasjonen i helsevesenet. De finnes ledige og villige hender, men de kan ikke tas i bruk uten å bryte loven.
Det var derfor knyttet stor spenning til den Arbeidsmiljømeldingen som Arbeidsministeren la from forrige fredag: Ville arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven bli myket opp, slik at kartet ville stenge bedre med terrenget.
Dessverre ble ikke det resultatet. I stedet skal det bli strengere overvåking, mer dokumentasjonskrav, strengere tilsyn og mer straffer til de som bryter Arbeidsmiljøloven. Loven har blitt et mål i seg selv. Det er trist, både for alle de som har lyst og evne til å jobbe mer og annerledes enn det dagens standardiserte lov tilsier, men først og fremst for alle pasientene som vil lide på grunn av at det ikke finnes nok arbeidskraft til å hjelpe dem.
