Selv om disse fortsatt er hjemme, har de skaffet seg en god mulighet for senere internasjonalt engasjement.
Situasjonen er dramatisk annerledes enn da jeg selv studerte til siviløkonom i Norge på 1970 – tallet. Da holdt vi oss hjemme nesten alle sammen.
Er det bra for karrieren å skaffe seg utenlandserfaring?
Noen hevder at med mindre man har til hensikt å flytte fra Norge for godt, så bør man være forsiktig med å reise ut. Utenlandsopphold påstås å gi et karrieremessig handikapp, siden man lett mister kontakt med nettverk og muligheter hjemme.
Det finnes eksempler som støtter opp om en slik skepsis. I en kommentar til min blogg fra forrige uke (”Uforståelig og uakseptabel sløsing”) forteller Steinar Birkeland sin historie om hvordan arbeidsgivere har neglisjert hans utdanning fra utlandet, og i stedet holder seg til kjente og nære nettverk.
Til tross for slike eksempler er det store bildet at det er positivt for karrieren å skaffe seg utenlandserfaring. Jeg bygger på en representativ undersøkelse av norske ledere som jeg var med å gjennomføre (AFFs lederundersøkelse), og skrev om i boken ”Ledere og lederskap”.
Dataenes tale er tydelig. De med utenlandsk arbeidserfaring har dobbelt så høy sannsynlighet for å innta en jobb som toppleder før de fyller 45 år. Utdanning fra utlandet virker på samme måte. Det behøver riktignok ikke være utenlandsoppholdet som sådan som har gitt gevinst; årsaken til den raske karrieren kan like gjerne være at de som har reist ut, er mer ambisiøse og faglig ærgjerrige i utgangspunktet. Men uansett årsak tyder data på at utenlandsopphold øker sjansen for å få en toppjobb tidlig i karrieren.
De som holder seg hjemme kan gjøre det bra, men de som har vært ute, gjør det enda bedre!
