Det skjer en både uforståelig og uakseptabel utestenging av minoriteter ved ansettelser. Uforståelig, fordi mange bedrifter trenger arbeidskraft, og uakseptabel, fordi det representerer en usaklig forskjellsbehandling.
Nylig ble det avholdt et seminar om rekruttering av minoriteter på BI. Arrangementet var et samarbeid med nettstedet ambisjoner.no, og skulle motivere bedrifter til å ansette flere personer med minoritetsbakgrunn.
For ikke lenge siden ble det publisert et forskningsprosjekt der forskerne sendte inn to likelydende søknader til samme stilling, uten annen forskjell enn navnet på avsender. De søknadene der navnet var typisk norsk hadde langt større sjanse for å bli plukket ut og innkalt til intervju, enn der avsender hadde et fremmedlydende navn.
Situasjonen er uholdbar. Den går først og fremst ut over de som stenges ute, og ikke får tatt sine kvalifikasjoner i bruk. Men den rammer også bedriftene. 11 % av Norges befolkning er i dag fra andre land, eller 2. generasjons innvandrere. Økt behov for arbeidskraft er en utfordring som ventelig bare vil tilta i Norge, og som ikke bare gjelder ingeniører, men også folk med økonomisk og administrativ utdanning (i følge Statistisk Sentralbyrås analyser). Og det vil ramme samfunnets velferd, siden denne er avhengig av å inkludere flest mulig i arbeidsmarkedet. Det vil ikke minst gjelde etter som den demografiske utviklingen gjør at det blir stadig færre yrkesaktive for hver pensjonist.
Så når det gjelder å inkludere flere med minoritetsbakgrunn i arbeidslivet er det nesten bare vinnere. Som rektor på BI ser jeg også hvordan personer med innvandrerbakgrunn står på i studiene sine, og jobber hardt og seriøst, med foreldre som tar ekstrajobb for å støtte dem, slik kronikken ”Myten om plastikkblomstene” i siste Inside viste.
Bedriftene vet ikke hva de går glipp av. Skjerp dere!
